Sprikende krimroman

NY BOK: M.H. Olsen: «Tilfeldig utvalg», Forlaget Oktober. 270 s. Kr 279.

Sannheten ved livet kan aldri rammes inn i en total forståelse. Men man kan finne forskjellige måter å tilnærme seg spørsmålet på, og på den måten komme fram til noen avgjørende vesenstrekk.
En slik tilnærming er å finne fram til noen mønstre som på en særlig måte illustrerer sannheten, og dette har alltid vært en viktig funksjon ved mytedannelse. Det er også tema for Morten Harry Olsens nye roman «Tilfeldig utvalg».
Morten Harry Olsens forrige roman, «Begjærets pris», ble en stor suksess. Den er en stilren sjangerroman, med noir-estetikken som fremste kjennetegn - både språklig og tematisk. «Tilfeldig utvalg» er helt annerledes enn denne. Språket skal ikke lenger uttrykke en presis mening så økonomisk som mulig; men prøver å sirkle den inn fra mange retninger ved bruk av lange setninger og mange komma. Komposisjonen er ikke lenger stramt organisert, som i «Begjærets pris», men posjonerer handlingen rundt en serie mindre vendepunkter. Dette tvinger fram en mer konsentrert lesemåte - romanen lar seg ikke lenger sluke.

Seth-myten
Da Tom Sundbye jobbet i politiet, hadde han serieforbrytere som sitt spesiale. Og han var svært god i sitt embete, inntil en disiplinærsak fikk ham til å slutte. Etter det ble han kriminalforfatter. Men nå har et mord skaket opp politiet, og måten offeret er behandlet på minner sterkt om et tidligere drap - en seriemorder er tydeligvis i gang med sin rekke. Dermed blir Tom Sundbye kallet inn til politiets tjeneste, og hans første inntrykk av denne saken er at mannen vil slå til mange ganger før de klarer å få has på ham. Sammen med sin makker Vibecke Gran går Tom Sundbye i gang med å danne seg et bilde av mannens personlighet på bakgrunn i de mønstre mordene er utført etter, og på den måten håper de på å ringe ham inn. Etter hvert finner de ut at morderen følger mønstret etter den gamle egyptiske Seth-myten, guden som etter en serie nederlag henga seg til det onde.
Tre år som kriminalromanforfatter har gjort Tom Sundbye til en annerledes politimann enn den han en gang var. For ham blir det å tyde morderens mønstre en måte å ramme inn livets mening. På samme måte som det å skrive en roman er å gjenskape virkelighetens komplekse natur, er sannheten om livet å finne et sted i dette mønstret.

Spørsmål
I refleksjonen over dette meta-poenget likner «Tilfeldig utvalg» ikke så rent lite på Jan Kjærstads «Rand», bortsett fra at synsvinkelen har skiftet fra morder til etterforsker. Men den avgjørende forskjellen mellom disse to romanene er at hos «Rand» åpner romanformen for et mangfold av tolkningsmuligheter, mens «Tilfeldig utvalg» avslører romanen som kjettersk. Måten romanen skaper sammenheng på er en ren konstruksjon, og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er kanskje nettopp derfor «Tilfeldig utvalg» er skrevet som en dagboksroman. Dagboksformen har jo tradisjonelt sett framhevet det uoversiktlige og uforklarlige ved verden.
Dagboksromanen er også den mest kvasi-autentiske av alle romanformene. Men heller ikke den har nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre, selv om dens bekjennende karakter får det til å virke sånn. Det er denne siden ved dagboksromanen som gjør meta-kommentarene i «Tilfeldig utvalg» så forstyrrende. Disse påpeker at den moderne romanens struktur gir et konstruert, og dermed falskt, bilde av virkeligheten. I dagboksformen, derimot, gjelder det motsatte. Nettopp det tilsynelatende fraværet av en organisert forteller-komposisjon gjør den autentisk, og dermed sann. Hva disse meta-kommentarene skal tjene til, virker uklart. Skal de bryte ned også dagboksformens autensitet (det fins mer effektive måter å gjøre det på), skal de framheve sannhetsgehalten i ved sin egen fiksjon ved å peke på hva den ikke er (i så fall er det en unødvendig redundans), eller skal de være en kommentar til den morderne romanen (dermed er de irrelevante for sin egen kontekst)? Uansett så virker de som unødig posering av litterære fiksfakserier.
Morten Harry Olsen er vanligvis en forfatter som grundig gjennomfører et klart definert litterært prosjekt. Derfor er det overraskende at svakheten ved «Tilfeldig utvalg» er at den ikke helt vet hva den vil være. Er den en psykologisk studie av en seriemorder, en metafiktiv kommentar til kriminallitteraturen, eller et forsøk på å gi livet en forståelig framstilling? «Tilfeldig utvalg» er en ambisiøs roman med mange fine kvaliteter, men Morten Harry Olsen glipper under utførelsen av litterære stunt med C-moment i vanskelighetsgrad.

Audun Engelstad


[
:nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet