Forlaget lanserer boka som en avlegger av den magiske realisme. Gjerne det. Men her finnes også andre litterære spor. Således spiller for eksempel Dante og Petrarca en viktig rolle. De litterære røttene går dessuten tilbake til den menippeiske satire, og boka innskriver seg i den europeiske karnevalismetradisjonen.Familiekrønike
Av betydelige moderne skandinaviske forfattere står kanskje Heidi Bonde Göran Tunström nærmest.
Romanen har form av en burlesk familiekrønike, slik flere av Tunströms romaner også har. Om man vil, kan man gjerne lese den som en parodi på en slik krønike. Typegalleriet er hentet derfra. Typene er bare jekket et par-tre hakk opp, slik karikaturer gjerne er.
Bondes pater familias heter Ferdinand Fredrik Flugenfeldt. Med sine 141 kilo og sin utspilte buk har han en framtoning som står i stil med hans yrke som hesteslakter og griseoppdretter. Med sin lyslokkede og underdanige hustru Pauline avler han tre sønner og en datter. Sønnene omtaler han som pattegrisene og utstyrer alle tre med sitt eget fornavn som mellomnavn. Datteren kaller han Beate Marie. Hun utvikler seg da også til å bli den mest eteriske av de tre.
Rundt denne familiekjernen grupperes en rekke andre like bemerkelsesverdige framtoninger: husets tyende og kokkepike, en gartner, en svigerdatter, en prest, en latinlærer. Med disse som aktører spinner Bonde en rekke fantasifulle scener i suveren forakt for enhver kronologi og ytre sammenheng.
Løpsk
Hva handler så romanen om? Ja, med en viss forundring stiller man seg faktisk dette spørsmål etter endt lesning. Og med enda større forundring må man konstatere at det ikke er så lett å svare på. Om fødsel og død, om forelskelse og kjærlighet, om slekters gang og tiders henrullen? Jo da, det og mer til. Det vil i realiteten si alle de alvorlige temaer som litteraturen til alle tider har beskjeftiget seg med. Men Bonde betrakter det hele med skrått blikk og smører så tjukt på at alle alvorsord dekonstruerer seg selv.
Til tider er det morsomt, endog hujende morsomt, men forfatteren lar litt for ofte fortellingen løpe løpsk uten å etterlate andre nevneverdige inntrykk enn en forbløffelse over alle de forunderlige krumspring som en styreløs fantasi kan makte å utrette. Og romanen kommer aldri riktig helt i mål. Det er som om forfatteren plutselig finner ut at nå får det være nok. Nå gidder jeg ikke mer. At hun har moret seg kongelig underveis etterlater imidlertid historien ingen tvil om.
Slik boka foreligger, likner den mest av alt et karnevalsopptog der de stadig skiftende løyer og masker er opptogets bærende prinsipp.
Øystein Rottem
