Radikalt forsøker hun å fornye språket og fortellersjangeren. Hun utnytter tvetydigheten til å skape en følelse av dissonans og uro hos leseren, skaper bevisst uklarhet om fortellerstemmen, og kobler abstrakte, ofte absurde forestillinger til konkrete hverdagshendelser.
Også i romanen «Hjertedyr», som i de to andre romanene som er kommet på norsk, foregår handlingen i Ceausescus Romania, nærmere bestemt i distriktet Banat, der det bor en tyskspråklig minoritet som Herta Müller tilhører.
Forfatterinnen skildrer en gruppe unge mennesker, de fleste studenter, hun selv er en av dem. Felles for disse ungdommene er at de, i likhet med forfatterinnen, flykter fra diktaturet.
Romanen er ikledd en stram og intens språkdrakt av Sverre Dahl, en av våre aller ypperste fortolkere av tyskspråklig litteratur. Selvmord
I en presset situasjon, som menneskene under diktaturet lever under, blir også språket farget: Overvåkingen, undertrykkelsen og usikkerheten finner uttrykk i de subjektløse og upersonlige setningene, men også i de uforutsigbare bildene og de groteske metaforene. Det er som om selve språket lurer i bakhold med kniven parat.
«Hjertedyr» kan leses som en selvmordsroman, der systemets kulde umuliggjør livet, selv etter at du har rømt fra fengslet knuger åket deg.
Lola er den første som henger seg. Hun prostituerer seg en gang i uka for å tjene til studiene, og stiller seg også til disposisjon for partipampene. Spiralen følges til den bitre slutt, tilværelsen på pensjonatet, i auditoriene, blant vennene, i forhold til mennene. Kadaverdisiplinen og løgnen eter seg inn i alle menneskelige relasjoner, og gjør livet for tungt å bære.
To av de ungdommene som rømmer til Tyskland, blir også ofre for umenneskeliggjøringen. Da bestemoren til en av jentene dør, sier fortellersken: Hvil hjertedyret ditt. Den urolige, engstelige og lidende klumpen i brystet hadde sluttet å slå.
Arven fra SS
Felles for flyktningene og selvmorderne er ikke bare at de kommer fra Banat og blir ødelagt av et byråkratisk umenneskelig system. Til felles har de også at de opplever at virkeligheten ikke forandrer seg når de kommer til det demokratiske Tyskland.
Dessuten eier de en arv sammen. Fedrene tjente trofast i SS, og kom tilbake etter krigen uten at det egentlige oppgjøret noensinne ble tatt. Går det en nemesis gjennom generasjonene?
Det er på høy tid at også norske lesere blir klar over hvilken dikterisk kraft Herta Müller rår over.
Karsten Alnæs
