Nøkkelen til forståelsen av et dikt kan nemlig ligge skjult i et helt annet. Diktene peker bort fra seg selv og mot hverandre og danner til sammen et nettverk av bilder og betydninger som et stykke på vei konstituerer seg som en forløpsstruktur, som en «historie» om dannelsen av et «jeg».
I det første diktet blir det helt prosaisk slått fast at «hun» er tre år, og i det siste er hun (som nå er avansert til et «du») i ferd med å rømme barneværelset. Samlingen handler altså om hvordan en jentunge blir seg selv bevisst, som kropp og som tenkende og følende vesen, om hvilke fenomener i omverdenen som «setter» denne bevisstheten. Prosess
Karakteristisk for den måten Næss formidler denne «historien» på er at hun, i sitt valg av språk og uttrykk, forsøker å gripe den som prosess. At hun ikke, som vanlig er, vandrer tilbake i sine egne fotspor, men at hun så å si løfter seg ut av tida og hensetter seg til den gang sporene ble satt.
Det er selvsagt den gamle historien om hvordan man som voksen skal makte å gjengi en barnlig forestillingsverden uten at dette virker falskt eller forlorent. Det særegne ved hennes dikteriske metode er at hun på en så iøynefallende måte lar den barnlige uttrykksmåten kontrasteres med en høyst voksen og intellektuell uttrykksmåte.
Poplåter
Ett er at hun jevnt over omtaler seg selv som barn som «hun», eller henvender seg i «du»-form til seg selv, noe annet og mer distanseskapende er den utstrakte bruken av fremmedord og sitater fra poplåter på engelsk. Dette dobbeltperspektivet er selvsagt et kjært og velbrukt grep, men personlig synes jeg Næss har klart å utnytte det på en mer virkningsfull måte enn mange andre før henne.
Nonsensordet i tittelen er selvsagt hentet fra den kjente Beatles-låten, og den individuasjonsprosessen som er samlingens gjennomløpende tema, tar da også farge av popens verden. I det hele tatt handler «Obladi» om hva språket gjør med oss når vi lærer det, hvordan språket og det språklige uttrykk virker inn på den måten vi forstår oss selv og omverden på. Samlingen forteller oss at det ikke nødvendigvis forholder seg slik at tingene og kroppene kommer før språket, men at det like gjerne forholder seg motsatt.
Alt i alt synes jeg at Kristine Næss har kommet bra fra sin debut. Bare det at hun viser at hun har tankene med seg, og ikke skriver pr. ryggmargsrefleks er et godt tegn. Det kan man nemlig ikke si om alle debutanter.
Øystein Rottem
