I Øystein Rottems tilfelle må det i hvert fall være helt unødvendig. «Lystlesninger» er en nærmest eksemplarisk essaysamling - alle de åtte essayene har en klar indre sammenheng. Det handler om mannsrolle og identitetsdannelse i norsk skjønnlitteratur - fra Ibsen til Faldbakken.
Hamsun står sentralt. Rottem drøfter forholdet mellom Hamsun og Nietzsche i lys av «det nye» syn på Nietzsche de seinere år. Overmennesket og det fascistiske element er tonet sterkt ned. Vekten blir lagt på Nietzsches ironiske og holdningsrelativistiske spill med språk og egne meninger, som Rottem mener kan overføres til Hamsun og hente også ham ut av den ideologiske skammekroken.Tristan
Myten om Tristan og Isolde er grunnlaget for den sveitsiske idéhistorikeren Denis de Rougemonts framstilling av tristanismen i vestlig kultur. De elskende søker ikke hverandres nærvær, men benytter tvert imot enhver anledning til å skilles. Det de elsker høyest, er drømmen om kjærligheten og den lengselen som avstanden og atskillelsen fyller dem med. Det er ikke vanskelig å følge Rottem når han ser Hamsun og hans Glahn i «Pan» som Tristans sønner. Sigurd Hoel blir også skildret som en ekte tristanist.
Kulturradikaleren Sigurd Hoel var en atskillig mer bevisst og formulert opprører mot det bestående enn både Agnar Mykle og Finn Alnæs. Men Rottem ser også Mykle og Alnæs som opprørere i kampen for maskulin identitet. Det de gjør opprør mot, er ikke en mannsrolle kvinnen pålegger dem, men «velferdsstatens sosialkarakter». En selvbehersket, selvundertrykkende type som hensleper sin skyggeaktige tilværelse på kontorer og i «serviceyrker». Mykle og Alnæs lengter etter maskuline utopier i et borgerlig-kapitalistisk samfunn. Mykle velger seg den romantisk-følsomme bohem, Alnæs vil tilbake til den handlekraftige, «autentiske» mann som utfolder sin mandighet i kamp med naturen og i ekstreme situasjoner.
I utakt
I kampen for maskulin identitet finner vi også dagens skjønnlitterære forfattere. Rottem viser hvordan Erling Gjelsviks hovedpersoner klamrer seg til mandighetsmytologi à la Hemingway, samtidig som de gjennomskuer disse mytene og føler seg fanget av dem. Denne splittelsen mellom følelsesmessig fascinasjon og intellektuell avvisning av mandighetsidealer er det sikkert mange menn som kjenner seg igjen i. Og Rottem har selvsagt rett i at det blir lite fruktbart å forkaste/forakte mannens kulturelle bagasje slik feministisk litteraturforskning har en tendens til.
I essayet om Gjelsvik blir Rottem den gode popularisator innenfor en faglig, vitenskapelig ramme som han gjerne vil være. Og som vi trenger! Rottem er også befriende i utakt med tida, han føler seg ikke hjemme i den dekonstruksjonistiske moteriktighet hvor «forfatteren er død». Rottem sier han vil slå et slag for «noe så gammeldags som en forfatterintensjon» og foretrekker den tekstanalytiske, den sosialpsykologiske og den psykoanalytiske teorimodell.
Avslappet
Det er ikke ideen om forfatterintensjonen som virker gammeldags, men Rottems erke-ortodokse psykoanalytiske orientering. Jeg svelger den tennerskjærende - nettopp som teorimodell. Men når han så plutselig hopper over i outsideren Heinz Kohuts svært spesielle narsissismebegrep, uten forklarende overganger og dessuten kaller Kohut for neo-freudianer (og slår ham sammen med Alice Miller!), sier jeg som Karlson på taket: «Jeg blir ikke med hvis det skal være sånn!» Når man er så rundhåndet med kategoriske, diagnostiserende fagtermer som Rottem, særlig i essayet om «den nye mannlige sosialkarakter hos Knut Faldbakken», må man i det minste holde orden i rekkene.
For at «Lystlesninger» skal gi virkelig leselyst, må man nok ha et ganske avslappet forhold til teorimodeller innen litteraturforskningen - hvilken retning de enn tilhører. Jeg vil tro at Rottems essays egner seg best i undervisningssammenheng. Slik brukt vil de både være bevisstgjørende for mannlige lesere, og fungere som oppdragende botsøvelser for de mer feministisk-ideologisk anlagte.
Bjørg Vindsetmo
