Hva skal man gjøre når man, etter en erobring som har kostet deg alt, og etter en jubelrus som har vart i måneder, anfalles av kjedsommeligheten, rutinen og den langsomt tærende likegyldigheten?
Omtrent slik er situasjonen for Solal og Ariane, det klassiske kjærlighetsparet i Albert Cohens store og rike roman «Herrens utkårne». Den er en studie i kjærlighetens besettelse og desperasjon, i dens begrensninger og utviklingsfaser, i dens destruksjon og dens demoni. Overdådig
Og først og fremst er den en studie i tomheten og den gjensidige ødeleggelsen som skjebnebestemt inntreffer når kjærligheten visner. Romanen skifter klang og farge når forfallet begynner. Stemmen blir mørkere, tonen mer pessimistisk, den muntre og lekende atmosfæren avløses av dødelig alvor, og leseren forstår med stadig større visshet at tragedien er uunngåelig.
Men før man kommer så langt, har man opplevd et halvt tusen overdådige sider der den menneskelige komedie, forfengelighet og tomhet er skildret i et diplomatisk selskapsmiljø som ånder av champagne, kaviar, krystall, dans og elegant svungne interiører.
Udødelig hanrei
Hovedpersonen Solal, fransk statsborger, jøde, visegeneralsekretær i Folkeforbundet, en pasjonert kvinneforfører, rir alt i første scene til Arianes hus, forkler seg som en gammel jøde i fillete frakk, skinnlue, falsk skjegg og to tenner, og erklærer at neste gang de møtes skal han forføre henne i løpet av en to timers tid med alle de midler som behager alle kvinner. I mellomtida kan hun bli hos ektemannen til det behager ham å plystre på henne som en tispe.
Ariane truer med å fortelle alt til sin ektemann, Adrien Deumes, en av Solals underordnede i Folkeforbundet. Behendig lar Cohen oss nå oppleve det hele fra den kommende hanreiens side. Og det spørs om det noensinne i verdenslitteraturen er tegnet et så overdådig morsomt portrett av en bortskjemt, forfengelig, fordummet og strebersk liten byråkrat.
Gjennom Adriens øyne rulles det utvendige overklasselivet opp, alt han streber imot, forekommer latterlig og uvesentlig. Og leseren blir medvitende til, gjennom den intetanende Adriens øyne, at han gjør alle slags krum³spring for å krype inn i den fellen Solal behendig har lagt for både ham og henne. Cohens mestergrep er likevel at han menneskeliggjør Adrien, han blir nær og troverdig, en bror av vår alles litenhet og forfengelighet. En narr - men også et medmenneske.
Ømhet
Slik er også de andre bipersonene: Mariette, Arianes tjenestejente, Adrien Deumes hykleriske mamma og sludrende pappa, de er alle tegnet med genial treffsikkerhet og med en menneskelig ømhet som løfter dem fra papiret.
Det gjelder også den lille gamlingen med de dueblå strømpene, gullring i øret og beverskinnskalott på hodet som tror pikkoloen er en høyt dekorert embetsmann, og som presenterer seg som Solals onkel.
Saltiel heter han og bobler over av viktighet, men viser seg snart å være både uvitende og naiv. Han tilhører den fargerike og optimistiske gruppen av eldre, mannlige jødiske slektninger fra det jødiske samfunnet på øya Cefalonia, som betrakter Solal som Herrens utkårne og mener han skal utføre det oppdrag som er lagt på hans skuldrer.
Hva dette oppdraget er, forblir uvisst. Men det hører med til romanens tragiske dimensjon at bakgrunnsmusikken i handlingen utgjøres av politiske realiteter: Hitler, Mussolinis invasjon i Etiopia, opptrappingen før krigen, den voksende motviljen og uviljen mot jødene, varslene om den kommende katastrofen.
Symfoni
Solal og Ariane drukner seg selv i Mozart-arier, bløte sengeleier, delikate måltider og velpreparert elskovskos. De hyller seg inn i et isolert rom fylt av behendig anrettet nytelse, og nekter å innse at de lever i en åpen verden der instinkter og drifter rår, og alt til slutt blir et offer for aldringens lov.
«Herrens utkårne» er en symfoni av en roman, med et rikt tematisk register, en strålende innlevd fortellerstil og et uforglemmelig persongalleri med levende og tydelige skikkelser. Den hører etter denne anmelders oppfatning med til de store romanene i vårt århundre, dessuten har den en sprudlende sjarm som er den aller største forfører verdig.
Karsten Alnæs
