Alice Munro (f. 1931) regnes som Canadas fremste novellist. Jeg har ikke god nok kjennskap til kanadisk novellekunst til å kunne vurdere det utsagnet, men la meg si det slik: Kanadisk novellekunst må holde et uvanlig høyt nivå om forlaget ikke skal ha sine ord i behold. I 1982 var hennes «Tiggerpiken» én av de tre bøkene som innledet VITA-serien. I 1993 utga Den norske Bokklubben et stort utvalg av hennes noveller. Nå foreligger hennes åttende bok, som i likhet med hennes foregående bøker er en novellesamling, og som på norsk har fått tittelen «Den albanske jomfru og andre fortellinger».Ensomme kvinner
Munros skikkelser er gjerne ensomme kvinner som forsøker å etablere en hverdag de kan leve i, en tilværelse som gjør ensomheten litt mindre knugende, som gjør årene som går litt mindre uerstattelige, som gjør håpet om (igjen) å finne en å elske litt mindre oppgitt, mange av dem knyttet til Ontario, hennes egen hjemby. Men det er vanskelig å si for sikkert hvem de egentlig er og hva som egentlig er deres beveggrunner.
Det ville i og for seg lett vært å gjenfortelle de ytre historiene i disse novellene, og i de fleste av dem befinner dramatikken seg på et mer eller mindre hverdagslig nivå, gjerne preget av småbyens urokkelige søvnighet. Opplysningene Munro gir oss om sine litterære sikkelser er mange, her er det ikke snakk om å utforske hvor lite det er mulig å fortelle i en novelle før den løser seg opp i et ingenting, Munros noveller er lange. Men etter endt lesing blir jeg likevel sittende tilbake med flere nye spørsmål enn svar. Hva var nå egentlig dette, hva var det som skjedde, disse møtene mellom mennesker, måten de blir involvert i hverandres liv på, eller hvordan de forsøker å opphøre, hva har jeg egentlig vært vitne til?
Og så går det opp for meg at det likevel ikke vil være så lett å gjenfortelle handlingen i Munros noveller, ikke uten å gjøre fortellingene banale, ikke uten å miste den merkelige følelsen av det tilsynelatende, følelsen av at Munro hele tida egentlig forteller noe annet, og det er dette andre som får det til å sitre i kroppen på denne leseren.
Dempet dramatikk
Det finnes mange brev i disse novellene, brevvekslinger er noe hun ofte tyr til som episk virkemiddel, et velkjent, nesten litt gammelmodig litterært grep. Brev er et forsøk på å skape nærhet over distanser, en måte å møtes på. Munros skikkelser møtes nettopp ikke, enten i bokstavelig forstand eller i overført betydning.
Jeg tror noe av hemmeligheten bak den indre styrken som ligger og dirrer mellom linjene i disse novellene, er måten Munro demper dramatikken på. Hun synes aldri å være i tvil om fortellingenes egen bæreevne. I stedet for å la dem gå opp slik en heldig kabal gjør det, lar hun ulike sjikt tre fram i dagslyset, bli der et øyeblikk, for så å trekke seg stille tilbake til den hverdagslige skumringen.
Munro fører ikke sine fortellinger fram til en utløsning, med fint avstemte nyanser framkaller hun i stedet de små sukkene som for den andre kan bety myk tilfredshet, men som også kan være et uttrykk for et savn så dypt at det aldri kan nås. Det usagte forblir usagt.
Stadig bevegelse
Hennes blikk er i stadig bevegelse, stadig undersøkende, slik også personene hennes kanskje mest av alt er hvileløse mennesker. Jeg ser henne for meg like mye som en stemme som kommenterer sine egne bilder. Hun lar gjerne en fortelling i fortellingen henlede leserens oppmerksomhet i en annen retning, for så å pirke leseren forsiktig på ryggen, nettopp på den punktet mellom skuldrene der man ikke er sikker på om man føler smerten av opphopede fortrengninger eller en siste rest av naken, øm varme.
Ebba Haslund har gitt Alice Munros noveller en norsk språkdrakt, på et nivå langt over alminnelig konfeksjon, i form av et litt pertentlig riksmål. Lest av en forholdsvis ung mann i Norge i 1996, vil det lett gi fortellerstemmene i boka en til tider ufrivillig komisk klang som kan føre tankene hen til fryktsomme frøkner i pene villastrøk. Men her synes jeg det fungerer godt.
Terje Holtet Larsen
