«Å være elsket vil si å brenne opp. Elske er å lyse med uutslokkelig olje. Å bli elsket er å forgå, å elske er å vedvare.» Slik lyder en av de mange uforglemmelige passasjene i denne klassikeren fra 1910. De fleste kjenner Rainer Maria Rilke bare som lyriker, men nå foreligger hans eneste roman i nyutgave, nesten tjue år etter at den for første gang kom ut på norsk. Kjærligheten og døden er de sentrale temaene, begge behandlet med samme alvorsfullhet.
Rilke mener at det finnes to parter i kjærligheten; den elskede og den elskende. Og ved hjelp av historiske og fiktive kjærlighetshistorier - sammen med ovenstående sitat - får han fram sitt hovedanliggende: at det er den elskede som er den utsatte, og den som elsker, om enn aldri så forgjeves, er den som har det egentlige overtaket. Romanen er også full av vakre og uhyggelige dødsskildringer. Døden framstår som noe like personlig og eget som livet, den vokser i oss hele livet og bryter fram når tida er inne. Alle skaper og dør sin egen død. Gjennom Brigge får leseren servert famøse dødsfall fra verdenshistorien, men han skildrer også familiemedlemmers og sin hunds siste timer, og han filosoferer selvfølgelig grundig over den død han selv bærer inni seg.Slekt og spøkelser
Som tittelen forteller er dette opptegnelser, fragmentariske og springende, en blanding av barndomsminner fra herregårdsliv med spøkelser og merksnodige slektninger i Danmark, og tanker den voksne Brigge gjør seg i sin ensommme og omflakkende Paris-tilværelse. Mennesker og dyr, situasjoner og bevegelser avløser hverandre og betraktes gjennom et nesten uhyggelig avskrellende blikk. Alt er grundig sett og intenst opplevd, og dette skaper et nærvær som forplanter seg til leseropplevelsen.
Lest uten forkunnskaper gir romanen inntrykk av å være ufullendt, det er fristende å forestille seg at dette er et manus dikteren har slept rundt på hele livet og som først oppdages etter hans død. Men i sitt opplysende etterord sier oversetteren Trond Winje at denne effekten er planlagt. Rilke ønsket dette anstrøket av uferdighet. Og romanen kom ut en god stund før han skrev de store diktverkene «Duinoelegiene» og «Sonettene til Orfeus».
Sterk appell
Det har vært spekulert en del i om det er Obstfelder som har vært modell for Brigge. Denne påstanden avviser oversetteren i sitt etterord. Men han understreker den store innflytelsen nordiske diktere som nettopp Obstfelder, og i stor grad Kierkegaard og J.P. Jacobsen, hadde på Rilke. Som romanfigur er Rilkes Brigge i slekt med både Kafkas Josef K., Valérys Herr Teste og Becketts Molloy. Dette fordi de alle er tidløse litterære skikkelser som gir stadig nye generasjoner lesere innblikk i og tilgang til livets og litteraturens hemmeligheter.
Tidløst er også språket og formen, eller kanskje heller uventet moderne! Selv ikke et litt høytidelig riksmål kan skjule friskheten i Rilkes språk. Eller friskheten i et avsnitt som kunne vært presentert på våre dagers 8. mars-arrangement. For i denne boka som er skrevet for nesten 90 år siden, oppfordret Rilke mennene til å ta sin del av kjærlighetsarbeidet.
«Men nå når så meget blir annerledes, er det da ikke opp til oss å forandre oss? Kunne vi ikke forsøke å utvikle oss en smule og litt etter litt påta oss vår del av arbeidet i kjærligheten? Man har spart oss for alle dens trengsler, og på den måten er den glidd fra oss ned blant adspredelsene, slik som av og til et stykke ekte knipling kan falle ned i et barns leketøysskuff og være til glede og ikke lenger til glede og endelig bli liggende der blant brukne og istykkerplukkede ting, verre enn alt. Vi er fordervet av lettvint nydelse, og vi nyder, som alle dilettanter, mesterskapets ry. Men hva om vi foraktet våre seire, hva om vi begynte helt forfra å lære kjærlighetens arbeide, det som alltid er blitt utført for oss? Hva om vi gikk hen og ble begynnere, nå når så meget forandrer seg.» Mye har forandret seg siden Rilkes tid, men appellen lyder like sterkt i dag.
Brit Bildøen
