Landing på trynet

BOK Arne Mo: «Skywayman». Cappelen. 263 s. Kr 298.

Hanggliding som fenomen har i høyeste grad fascinert meg. Hva er det i vår sivilisasjon, i vår kultur, som får et stort antall unge mennesker, fortrinnsvis menn, til frivillig å la seg henge og slenge mellom himmel og jord?
En mangel på spenning i det daglige liv? En slags maskulin protest mot den feminiserte kulturen de oppflaskes med gjennom barnehage og skole? En ubevisst lengsel tilbake til gamle riter? Som man vil forstå, var det med atskillig interesse jeg grep fatt i Arne Mos roman «Skywayman», som nettopp tar sitt utgangspunkt i hanggliderkulturen.
«Fuglar i bur syng om friheit / frie fuglar flyg,» proklameres det på omslaget til romanen. Jeg ventet meg - med rette, vil jeg hevde - et slags svar på hva det er som driver de unge menn. Jeg ventet meg et blikk inn i noe ukjent og derfor dragende.

Ingen svar
Men Arne Mo tilbyr ingen svar. Han tilbyr ikke så mye annet heller, utover en overflatisk skildring av et par machotyper som røyker, drikker, og - unnskyld uttrykket - knuller seg gjennom et par sommeruker i Gudbrandsdalen, samtidig som de altså svever mellom himmel og jord. Innimellom serverer de noen hobbyfilosofiske kommentarer om «samfunnet», det er det nærmeste man kommer en tendens i romanen.

Uforløst
Forfatterens holdning til de unge mennene og den kulturen de representerer virker for øvrig både uforløst og uavklart: Vil han «avsløre» mannsligheten eller vil han bejae den?
Vi får også skissen av en kjærlighetshistorie, der man som leser strever med å bestemme seg for hvilken av partnerne man liker minst. Dessuten får vi innblikk i et tidligere forhold som endte med forferdelse.

Harald Skjønsberg

© Dagbladet