I Terje Johanssens nye diktsamling leser jeg: «døden varer lenger enn livet». Og boka byr på flere déjà-vu-opplevelser. Rolf Jacobsen er til stede. Og Gunnar Reiss-Andersen. Brokker og biter av det allerede skrevne er som innarbeidet i Terje Johanssens tekst.
Også et annet trekk ved hans diktsamling gir en slik gjenkjennelsens opplevelse. Johanssen har det med å anvende fagterminologi i sitt poetiske uttrykk. Han skriver «tingenes elementære skarphet», «det skarpe vannet», «terrorens instrumentale metode», «det «metaforløse lyset». Men det er lenge siden slike ord var fremmedlegemer i poesien. De støter ikke garvede lyrikklesere.Samstemt
Og gjenkjennelsen stanser ikke her. Terje Johanssen har kalt sin diktsamling «Frontavsnitt. Dikt for det 20. århundre». Og et av diktene hans, «Sluttspill», virker påfallende samstemt med det som iallfall var århundrets diktsamling: T.S. Eliots «Det golde landet».
Og denne samstemtheten får en dobbeltbunn. Eliot innarbeidet verdenslyrikken i sitt dikt, direkte, ved sitater. Johanssen innarbeider Eliot i sitt dikt, ikke direkte, men indirekte ved allusjoner, ved beslektede rytmer, i stilnivåskift. Det er som om han har satt seg fore å skrive et «Det golde landet» på ny. For landet er jo blitt enda goldere, enda mer ødelagt siden Eliot skrev sitt verk i 1922.
Terje Johanssens dikt er som satt ut i frontavsnitt mot krigens absurditet, mot ødeleggelsen av menneskeverdet, mot et helvete som ingen ende vil ta. Noen av hans poetiske erfaringer er hentet fra nedstigninger i dette helvete. Han gir oss bilder derfra som vi ikke blir kvitt.
På prøve?
Men ofte ligger det altså et lag av patina over Terje Johanssens lyriske utbrudd. Har det vært hans idé å sette det gamle modernistiske språket på prøve? Eller har han grepet fra andre kilder der hans eget poetiske forråd ikke har strukket til? Jeg spør og lar spørsmålet stå åpent.
Jan Jakob Tønseth
