Samlingen etterlater i det hele tatt et nokså hermetisk inntrykk. Som sådan torde den være «gefundenes fressen» for lesere som ynder å knekke poetiske nøtter. Men når mange enkeltdikt kan virke gåtefulle, kan det også ha sammenheng med at nøkkelen til forståelsen av de enkelte dikt er inneholdt i den samlede komposisjon, som er atskillig strammere enn i de fleste diktbøker. Nøttene lar seg derfor ikke knekke enkeltvis. Metaforer
Boka består av seks avdelinger dikt, sentrert omkring en eller flere hovedmetaforer. I det aller første diktet introduseres et øyenvitne «til fjellets utbrudd», som settes i sammenheng med en ung pike «som løper gjennom» det lyriske jeg, og med et tre «som ikke er/et tomrom for din pust». Ved hjelp av en poetisk simile identifiseres dette treet med et menneske, og i samlingens siste dikt gjenopptas dette billedmønsteret: «Som treet kan jeg/bevitne alt//langsomt under vulkanen//finnes mine øyne.» Rundt vulkanutbruddet, den unge piken og treet veves et billedmønster som etter hvert utvides med en rekke andre elementer. I den første avdelingen finnes de fleste allusjonene til vulkanutbruddet, blant annet i form av henvisninger til «avtrykk» etter det som en gang var. Diktene har karakter av arkeologiske ekspedisjoner til det mentale landskap som den unge piken i det første diktet springer ut av.
Vann
I den andre avdelingen fungerer et vindu som hovedmetafor, og forholdet mellom kjønnene rykker i forgrunnen. Vinduet konnoterer både utsyn mot og åpenhet overfor omgivelsene. Gjennom vinduet hentes verden inn («stjernene vil sette seg/på vinduet på ansiktet/i vinduet»), men gjennom det stiller også individet seg til skue. Under det erotiske møte, når mann og kvinne ikke har noe å skjule for hverandre, står vinduet vidt åpent. I de to neste avdelingene er vann, i form av regn og floder (Amazonas), et av hovedelementene. Og i de to siste vender treet atter tilbake som hovedmetafor. Om man vil, kan man kanskje bygge denne metaforutvekslingen inn i et forløp som svarer til stadier på vei mot dannelsen av en moden kvinnelig identitet som både omfatter livskraftens eruptive utbrudd, åpenheten mot omverden, fruktbarheten som vannet symboliserer, og endelig den intellektuelle oversikt. I bildet av treet (som innrammer samlingen) bindes alle disse elementer sammen: «Som treet kan jeg/bevitne alt.» En slik fortolkning er muligens både snever og anstrengt - det innrømmer jeg blankt. Den ser bort fra en rekke bilder som skaper uorden i mønsteret. Men uansett hvilken vinkel man anlegger, er «Slipp oss ikke» en diktbok som det er vanskelig «å få has på». Nettopp derfor slipper den ikke så lett taket i oss - selv om mangt og meget kan virke fortenkt, snarere enn forløst.
Øystein Rottem
