Etter elleve års ekteskap vil sir Edwin skilles. Som skilsmissegrunn oppgir han at Angelica White, nå lady Rice, nekter å gå på jakt, har kløpet ham under tannpussen og kysser familiens hunder på en nesten dyrisk måte. I bakhånden har han en annen lady - værbitt, med en hesteaktig figur. Eller som Fay Weldon sier det: «Noen ganger kunne man nesten tro at om ikke krig, jordskjelv og hungersnød rekker å inntreffe først, så vil folk frivillig gi seg til å ødelegge sine egne familier og sine egne samfunn. Fred er kjedelig, krig er gøy. For folk av en viss legning er det at det ikke skjer noe det verste av alt.»Hatefulle handlinger
Forhenværende rockestjerne lady Rice tar skilsmissen svært tungt. Noen hver som gjennomlever en skilsmisse, kan komme til å høre stemmer i sitt indre som sier de mest sjokkerende ting og oppfordrer til hevngjerrige, hatefulle handlinger. Hos lady Rice blir disse stemmene etter hvert til selvstendige personer. Blant andre Angel ID, som er lady Rices sexhungrige ubevisste, det snerpete overjeget Angelica og hennes mannlige yangdel Ajax. Mens lady Rice vugger på et hav av sorg, går disse personene ut i verden og handler på ladyens vegne.
Så lenge lady Rice er en sammenhengende person som prøver å blåse liv i sir Edwin og hans forfalne herregård fra femtenhundretallet, er Fay Weldon fornøyelig og småsprø av godt gammelt merke. Men når vi kommer til skilsmissen og lady Rices oppløsning i flere deler, faller romanen sammen. Angel ID, overjeget Angelica, yangdelen Ajax & Co virker unnfanget i en terapitime og oppfører seg umåtelig forutsigbart - slett ikke Fay Weldon verdig.
Grimase
Fay Weldon har alltid holdt sitt privatliv langt unna pressen. Men da hun for to år siden utga «Trøbbel», så hun seg nødt til å fortelle at den handlet om hennes eget liv, riktignok i forkledt form. Hun hadde mistet sin ektemann gjennom 33 år til en Jung-inspirert, astrologibesatt new-age-terapeut. I «Trøbbel» var våpenet kanon, og Fay Weldon fikk mye kritikk fordi hun ikke greide å styre sitt raseri. Dette har Fay Weldon merket seg. Når hun i «Vranglås» skildrer en skilsmisse som likner påfallende på hennes egen uansett hvor adelig forkledt den er, har hun dressert og frisert sitt følelsesliv. Med det resultat at boka er blitt helt uten temperatur. Personlig foretrakk jeg hennes mindre distanserte, rødglødende raseri.
Formproblem
Fay Weldon har for tida et formproblem. Det hun har gjennomlevd de siste årene, passer ikke inn i den så velkjente weldonske lett burleske, ironiske form som hun har utviklet til perfeksjonisme og som vi har elsket henne for i over tjue år. Det nytter ikke å skjule så stor fortvilelse bak eleganse og distanse. Det blir bare en grimase. Egentlig tror jeg Fay Weldon vet det. Hva hun velger å gjøre med det, er ikke lett å spå - for alle andre enn astrologi-besatte new-age-terapeuter.
BJØRG VINDSETMO
