Av JAN-ERIK SMILDEN
The Jerusalem Report, med redaktør Hirsch Goodman i spissen, var en varm tilhenger av statsminister Rabin og hans fredspolitikk. Dette er derfor ingen kritisk bok. Men den er uhyre interessant og gir innblikk i flere ukjente sider ved denne kontroversielle mannen - som var en legende også før sin død.
Vi kjente alle bildet av den tøffe og kompromissløse Rabin, generalen og statsministeren som var vant til å gi ordrer og som brukte jernneven, både mot palestinske opprørske ungdommer på Vestbredden og i Gaza og mot palestinske og shiamuslimske geriljagrupper i Libanon. Jernneven beholdt han også etter Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993, men vi så tegn til en på mange måter mykere mann, som også kunne bruke silkehansken.Nyansert bilde
Det skjedde noe med Rabin etter Oslo-avtalen, ikke minst i forholdet til hans tidligere dødsfiende Yassir Arafat. Men boka «Soldat og symbol» gir også et nyansert bilde av ham før 1993. I virkeligheten var Rabin opptatt av fred i hele sitt liv, mener forfatterne. Han måtte bare overbevises om at en forhandlingsløsning, ikke minst med PLO, var en farbar vei.
Egentlig var han på mange måter en beskjeden og litt ensom mann. Skildringen av hvordan den tøffe eks-generalen kom på defensiven da han under en gallamiddag i Det hvite hus i 1975 ble tvunget til å by presidentfruen Betty Ford opp til dans, er god. Rabin kunne ikke danse og måtte reddes av Henry Kissinger.
Forfatterne av boka går under huden på Rabin og viser fram den myke familiemannen - som ikke var den man kunne komme til med sine mest personlige problemer, men som stilte opp, uansett hva han hadde i sin offisielle avtalebok. Familien elsket ham, slik det gikk fram av talen barnebarnet Noa Ben-Artzi (18) holdt i begravelsen.
Alltid soldat
Yitzhak Rabin var ifølge boka alltid soldat og hadde ikke så mye til overs for politikere. Ifølge forfatterne brukte han våpen som redskaper for å nå et mål, «mot sin vilje for å få sin vilje». Godt skrevet, men kanskje litt for mye forsvar av en mann som ikke var kjent for å vise sine motstandere særlig nåde.
Boka er oversatt i all hast for aktualitetens skyld, og det bærer den litt preg av, både i språk og unødvendige trykkfeil. Det er også helt tydelig at til sammen 14 journalister har skrevet boka. Det gir god spennvidde, men fører også til kvalitetsforskjell på kapitlene.
Denne boka bør stå i bokhyllene til alle som er interessert i fredsprosessen i Midtøsten.
