`En alvorlig poetisk lek`

BOK: Øystein Wingaard Wolf: «Hun som gjør ørene mine røde». Aschehoug. 75 s. Kr 155.

Øystein Wingaard Wolf dyrker et billedmyldrende språk. Han ornamenterer sine tanker og ideer og følelser i uventede, sprelske metaforer. «Du frykter min barndom/ som veller frem i meg som rik vin/ som har stått i kjelleren et helt liv/ med ferdige etiketter for store anledninger.»

Bilder og billedpryd vikles inn i hverandre i et til tider usannsynlig mønster. En føler at fantasien kan løpe løpsk og språket bringes på avveie. Men, som Gustaf Fröding skrev: «arabesken är en ranka som en stel pedant ej kan förstå.» Og jeg vil jo ikke være en slik «stel pedant» som etterlyser stringens og sammenheng i Wolfs poetiske lek. En får ta den for hva den er: arabesker. Og det er nettopp det ubundne, sigøyneraktige som gjør hans dikt til en fest å lese:
Som stolte sigøynere griper vi
en kniv, en gitar, en madonna
uten oppholdstillatelse i hjertenes land,
imponerer og skremmer med et fremmed språk
som har vokst ut av barndommens ritualer.
Men det kan fort oppstå alvor i denne festen. Bildene får en funksjon som fører utover ornamentikken, de blir en fantasiens redskap til å forsone drøm og virkelighet, bringe mysteriet inn i skriften: «Gud, gjør deg synlig i min elskedes ansikt/ som et liv som kommer frem mellom disse linjer/ hvor drømmen og virkelighet forsones.»

Suicidal
Den poetiske leken har mørke undertoner. «Døden er kjærtegnet bak mitt språk.» I en «leseserie for en suicidal kvinne» er det som om Eros og Thanatos virvles inn i hverandre i en hektisk dødsdans. «- det menneske jeg har valgt ønsker ikke å være. Bare gå opp i verden i korte blaff.» Dikteren følger henne gjennom dager og netter. I en rekke tilstandsrapporter søker han fram til det mørke draget i et menneskesinn. Tekstene kan på sett og vis minne om Nathalie Sarrautes tropismer. Men mens hun tar utgangspunkt i hverdagens banale forhold og i et lidenskapsløst, objektivt språk, tar Wolf sitt utgangspunkt i ekstreme, ofte livsbejaende situasjoner, og i et langt fra lidenskapsløst språk.

Harmoni
Men de finner begge fram til sinnets bevegelser mot død, mørke og galskap bakenfor eller innenfor det vi oppfatter som normaltilstander. Her en tropisme à la Wolf. Med et ord, et bilde, viser han oss labiliteten i en situasjon av harmoni og ro: «Hun løfter opp en tykk due, stryker den over nebbet og fjærene, hvisker en uforståelighet inn i øret på den, tar den helt inn til brystet og vugger den som den var hennes eget barn. Hun er selv en fugl som har bygget rede i en høyspentmast.»
Jan Jakob Tønseth