`Maktens tjener`

BOK: Harald Skjønsberg: «Kong Singuantas nærmeste mann». Gyldendal, 199 s. Kr 228

Handlingen i Harald Skjønsbergs siste roman utspiller seg i et oppdiktet rike, kalt Fedrelandet, på en øy litt sør i verden. Det dreier seg om en jeg-fortelling ført i pennen av den aldrende, dødssyke Munken.

På nåtidsplanet befinner vi oss på 1990-tallet, og den skrivende hovedpersonen sitter i forvaring, stemplet som folkefiende og landsforræder.
I en tilbakeskuende, bredt anlagt beretning søker han ikke bare å granske sin egen vanskjebne. Han tar samtidig for seg viktige kapitler av Fedrelandets historie, slik at romanen framstår som en selvbiografi med krønikepreg. Den samme kongeslekten har regjert på øya i hundrevis av år, men nå har en revolusjon funnet sted, og jeg-fortellerens barndomskjæreste er blitt landets første demokratisk valgte president. Gjennom sine memoarer avdekker Munken hvilke etniske, sosiale og politiske forhold som har frambrakt dette dramatiske skillet i nasjonens liv, samtidig som han saumfarer egen rolle i den maktkampen som nylig er avsluttet.
Om man ser bort fra åpningskapitlet der skrivesituasjonen risses opp, står vi overfor en kronologisk fortelling om hovedpersonens liv fra tidlige barneår fram til gravens rand. Han tilhører Etterkommernes slekt, en etnisk minoritet som i visse perioder av Fedrelandets historie har vært forfulgt av majoriteten, Det Egentlige Folket, det vil si representantene for urbefolkningen og makteliten. Ettersom faren er rik forretningsmann, har sønnen en skjermet oppvekst, uten at det dreier seg om noen ren idyll. Mora dør i en tragisk ulykke da han er åtte år gammel, i 1939, og han rammes av sorg, savn og sjalusi. Likevel - gutten er privilegert, opplever omsorg, vennskap og forelskelse og burde ha alle muligheter til å kunne skape seg et meningsfylt liv.

Traumatisk
Men skjebnen blir annerledes enn det han og familien i utgangspunktet har tenkt seg. Et tvangspålagt, traumatisk besøk på horehus i ung alder, beslutningen om å bli munk, rollen som prins Singuantas lærer og oppdrager, møtet med fengslet og regimets torturmetoder, det ærefulle tilbudet om å bli den unge kongens nærmeste rådgiver og støttespiller, det definitive fallet fra maktens tinde - dette er blant de viktigste vannskillene i livet hans, og noe av det han streifer når han nå som kreftsyk, prominent fange skriver sin historie. - Ikke for å renvaske seg, men for å etterspore og forklare hvorfor hans og kong Singuantas livsløp skulle komme til å bli enda en illustrasjon til Pauli desillusjonerte ord: «Menneskene vil det gode, men gjør det onde.»
Underveis streifer forfatteren en lang rekke samfunnsorienterte motiver og etiske konflikter, slik han også har gjort det i sine tidligere voksenromaner. Vi konfronteres med rasediskriminering og klasseskiller, stridende ideologier og ulike politiske systemer.
Alt dette er vel og bra. Observasjonene virker ryddige, ingen tanketråder floker seg. Harald Skjønsberg skaper et fiktivt univers som kan bringe tanken hen på en rekke urolige samfunn, her og nå og i den nære fortid. Ingen vil kunne bestride at forfatteren oppviser kunnskaper om forhold som uavlatelig utløser politiske kriser, reaksjonære kupp eller sosial framgang rundt om på kloden.
Problemet er at framstillingen av disse samfunnsmessige fenomenene ofte mangler scenisk liv. Gjennom stikkordaktige, refererende utsagn - i en kontrollert og stillfarende, men relativt konvensjonell prosastil - nøyer fortelleren seg oftest med å navngi de tendensene som driver historien videre. Man savner sprangene mellom ulike språknivå, sanselig patos, øyeblikksbilder som puster, et episk driv som overskrider den litt neddempete, melankolsk distanserte krønikestilen.
Best får Harald Skjønsberg fram enkelte av de etiske dilemmaene som hovedpersonen etter hvert havner i.
For Munken er den som bryter sølibatet, lærer at kjærligheten er vakker, og blir far, uten å kunne stå fram i helfigur. En fri intellektuell som går i maktens tjeneste, som har de beste forsetter, og vil bygge opp prinsens evne til innlevelse - i visshet om at det er et element av ufølsomhet i all vedvarende lykke. Målet må være å forme en medlidende hersker, en som føler sorg ved andres smerte.
Først virker det som om Munken skal lykkes. Singuanta erklærer at han gjennom sine gjerninger ønsker å oppheve urett og skape lykkelige mennesker. Men makten korrumperer. Snart godtas kompromisser og svik, også av Munken. Slik framstår han som en kunnskapssanker uten visdom. Et menneske som vet alt, men ingenting skjønner. Den trofaste medspilleren som vegrer seg for å stille kritiske spørsmål, som skjuler egen uro, og i et mytologisk øyeblikk velger konge og våpenmakt framfor folkeviljen. Igjen møter man altså idealisme og lojalitet på villspor, offeret som blir illgjerningsmann, Guden som svikter.
Dette innebærer knapt at framstillingen er gjennomstrømmet av anger og selvkritikk. Munken signaliserer nok vemod og tvisyn, men er i mangt og mye en upålitelig forteller. Samtidig som han priser åndens seier over kjødet, og forkynner at selv det usleste menneske er skapt i Guds bilde, kaller han den kompromissløse, idealistiske opprørslederen en «fanatiker», han bagatelliserer delvis sitt eget moralske svik, og han ser på etableringen av et nytt samfunn som en «katastrofe».
Harald Skjønsberg har skrevet en hederlig, veloverveid roman om et menneske som har levd sin dramatiske historie, og som ved å rapportere om dette avslører noe også om våre liv. Litt for ofte velger hovedpersonen og andre sentrale aktører å trekke taushetens slør over det uakseptable. Samtidig tilsier summen av deres erfaringer at Sartre har rett: «Hvis troskap opptrer uten spørsmålstegn, er det ikke av det gode.» Aldri må urett forsvares ved at man viser til gode hensikter, eller påberoper seg lojalitet overfor falske, svikefulle autoriteter.
Et budskap som vanskelig kan karakteriseres som originalt eller kontroversielt, men som er viktig nok likevel.
Steinar Sivertsen