Karason er ikke «dyp». Han er en «folkelig» forfatter (hver tredje islending kjøpte hans gjennombruddstrilogi), men som sådan er han en forteller av Guds nåde. Islendingene kan bare det der; de har en tradisjon å støtte seg på som en hvilken som helst nasjon kan misunne dem.
Størrelsen på persongalleriet i «Dumme menns gode råd» ligger ikke langt fra islendingesagaenes. Det er da også en moderne ættesaga Karason har prestert, en familiekrønike fra det 20. århundret som strekker seg over tre generasjoner. Og selv om feidene ikke er særlig blodige, så går det temmelig livlig for seg.
Romanen kan leses som en hyllest til fantasteriet og prosjektmakeriet. Den er dypt antiborgerlig i sin tendens. Fortelleren elsker alle disse merkverdige fusentastene og dagdrømmerne som roter seg bort i alle disse underlige prosjektene. Jeg-personen er selv tredje skudd på familiestammen, og det er neppe feil tippet å anta at han er en nær slektning av forfatteren selv. Killian heter familien det berettes om. Stam- og bestefaren Sigfus lot seg rive med av drømmene om hurtig rikdom som gullgraver i 20-årene, men ender isteden som skraphandler, ulykkelig gift med Solveig og etter hvert far til sju barn. Romslig
Det er disse barna og deres særdeles ulikeartede skjebner som voksne hovedtyngden av handlingen dreier seg om. En av døtrene blir gift med en prest, en annen med en fiskeskipper. En av sønnene gjør en strålende idrettskarriere og klatrer seinere til topps i samfunnshierarkiet, en annen blir psykiater, en tredje flykter inn i tausheten og havner på asyl.
Sentralfiguren er fortellerens far, han som alt mislykkes for, uansett hva han går i gang med, men som alltid er i stand til å reise seg igjen og kaste seg over nye prosjekter med krum hals. Hvem som har forfatterens sympati, hersker det ingen tvil om. «Dumme menns gode råd» er et stridsskrift mot de vellykkede som har ofret fantasteriets nådegave på de sosiale ambisjonenes alter. Men i bunn og grunn ser også fortelleren med overbærenhet på dem. Karasons menneskesyn er romslig. Han har tilgivelse for nesten alt. Menneskelige dårskaper utleverer han til latteren isteden for å svinge pisken over dem.
Uskyld
Fortellingen springer hele tida fra det ene tidsplan til det annet - med fantasien og de brå tankekast som det styrende prinsipp. Vittige dialoger veksler med groteske opptrinn og spydige kommentarer til storkarans gjøren og laten. Ikke alt er like hujende morsomt, men det er alltid medrivende fortalt. I det hele tatt er Karason en mester i å skildre fullskap og gale streker - både fra barn og voksne.
Ulykkene er oftest av mindre betydelig omfang, men Karason skjærer heller ikke unna det tragiske. Men også tragediene blir på en måte redusert til episoder på lik linje med de andre i denne lange kjeden av episoder som utgjør romanen. Det hviler en stor uskyld over Karasons univers. Noen vil kanskje mene at han romantiserer sine fantaster og dermed bygger opp under nasjonale myter. Det gir jeg i så fall blaffen i. Fortellere av Karasons støpning vokser ikke på trær, og i sitt menneskesyn er han en sann demokrat.
Tone Myklebost har kommet rimelig bra fra oppgaven som oversetter. Men en runde til med rettetasten hadde gjort seg. Det er litt for mange språklige og idiomatiske feil til at hun kan få toppkarakter.
Øystein Rottem
