Naturligvis er romanen, i et brytningspunkt mellom fabulering - diktning og refleksjon-essayistikk, også en bok som spør hvorfor langsomhetens gleder er blitt borte. Men langsomheten er hos Kundera alltid knyttet til sensualisme, for den saks skyld hedonisme: Han henviser både til Epikur og 1700-tallets libertinere, for eksempel de Laclos og de Sade. Med Epikur: «Den som føler nytelse, er den som ikke lider.» Altså er lidelsen hedonismens grunnleggende begrep, og ettersom nytelser oftere bringer mer ulykke enn lykke, anbefaler Epikur bare beskjedne, forsiktige nytelser - «et glass kaldt vann når du er tørst». For det tredje er for Kundera tørsten etter berømmelse og ære, men ikke frihet og makt, et tredje hovedtema: Det omvendte wallenbergske motto, «å synes, ikke være».Linselusene
Alt dette er å gjøre en kort, men innviklet historie urett. Personen Kundera og hans hustru Vera reiser på slottsweekend og vil ha det godt. Fortelleren blir grepet av en 1700-tallshistorie, om en junker og hans ennattshistorie med slottsfruen og av en gruppe snakkende, kyniske samtidige, som gjør alt de (eventuelt) har opplevd, virkelig, eller uvirkelig, ved «å fortelle det, formidle det, bekjenne det, skrive det».
Så er historien i gang. Fortelleren opplever en rastløs natt, der 1700-tallshistorier om langsomhetens visdom for å forhøye øyeblikkets nytelse kobles sammen med historier om samtidige kynikeres harselas over sin egen tids ekshibisjonister i det offentlige liv, de som søker oppmerksomhet i moderne media, fortrinnsvis fjernsyn, med alle midler, (i Frankrike heter de nok for eksempel André Glücksmann og Bernhard-Henry Lévy. I Norge: Fritt valg på øverste hylle). «Danserne», som klikkens formfullendte samtalepartnere kaller dem.
Ifølge fortelleren går det et definitivt skille mellom menneskers higen etter berømmelse og ære fra før og etter fotografiets (og alle konsekvenser det har ført med seg) oppfinnelse. Nåtidens «dansere» sleper på berømmelsens kasserolle - «alle var der», linselusene - der fortiden søkte anonymitet, berømmelse, makt og frihet.
Selvironi
Romanen, eller refleksjonen, er ikke uten selvironi. Fortellerens hustru vekkes fra tid til annen av hans stillferdige refleksjoner og tankesprang, og sier for eksempel: «Jeg advarer deg. Alvoret beskyttet deg. Mangelen på alvor lar deg stå naken tilbake blandt ulvene. Og du vet jo at ulvene venter på deg.»
Milan Kudera er selv saktens et eksempel på at man med eller mot sin vilje kan havne blant «danserne», uansett hvor alvorlig han bestreber seg på å holde sin sti ren. Anonymitet er ikke lenger noen mulighet for ham.
«Langsomheten» er en virtuos, elegant roman, som spiller seg ut på mange plan: Det handler riktignok om å kjøre forsiktig, enten det er spørsmål om å gjøre kur eller kjøre bil, det handler om sensualitet og om kortvarig berømmelse. En og annen sjelden gang opplever en leser hvor mettet selv en kortfattet historie kan være. «Langsomheten» virker som om den er skrevet med penn, ikke på datamaskin.
BRIKT JENSEN
