Den danske forfatteren Inger Christensens poetiske fortelling fra renessansens Italia innleder en ny Pax-serie. En sober bok i sober presentasjon.

`Berikende om kunstens vesen`

BOK: Inger Christensen, «Det malte værelse». Oversatt av Svein Jarvoll, Pax Forlag- 108 s. Kr 98

Det er gode sjanser for at romanen «Det malte værelse» vil gi nye lesere inngang til Inger Christensens poetiske forfatterskap, som er et av de mest betydningsfulle i Skandinavia i dag. For dem som kjenner hennes diktning fra før, kan ikke boka bli noe annet enn en berikelse.
I 1460 kommer Andrea Manegna til Mantova for å bli hoffmaler for fyrst Gonzaga. Den store maler har etter mange års innstendige bønner og bearbeidelse endelig sagt ja til å dekorere et værelse i fyrstepalasset, og han blir i byen til sin død i 1506. Dette er tidsrammen for Inger Christensens tredje og foreløpig siste roman fra 1976. Her møter vi både den særegne poeten og en historieforteller det svinger av. Camera Picta, Det malte værelse, står i sentrum for de tre fortellingene som til sammen utgjør en roman som er liten av omfang, men stor i skjønnhet og riktig fyldig når det kommer til tankeinnhold. Den første delen er dagboksnotatene til fyrstens sekretær, Marsilio Andreasi. Han legger maleren for hat allerede før han setter sin fot i byen. Ikke bare synes han det er en skam at fyrsten skal måtte trygle og be, Mantegna har også nettopp giftet seg med Andreasis store kjærlighet, Nicolosia. Dette er et av riktig mange trekantdrama som blir skildret i romanen og dramatikken holder høy temperatur mens arbeidet med de store veggmaleriene langsomt skrider fram.
I del to får vi fortellingen om fyrstedatteren, dvergen Nanas underlige ekteskap med gartnerens sønn, og hvordan hun nedkommer med et englebarn hvert år i ti år etter at ektemannen har forduftet. I den tredje delen er det Bernardino, sønnen til Mantegna (eller trolig Andreasi) som skriver om sitt møte med et av farens bilder. Fortellingene er på samme måte som bildene de forholder seg til, både helt virkelige og svært gåtefulle. Den fantastiske fortellingen om dvergen Nana strømmer svart under den historisk korrekte dagbokssekvensen, og Bernardinos lille skolestilaktige fabulering topper det hele.

Måle krefter
Ved å fortelle historien tre ganger oppnår forfatteren å gjøre den rikere gjennom flere vinklinger. I tillegg illustrerer denne teknikken maleriets perspektivmuligheter, forholdet mellom flathet og dybde, dødt og levende. Vi har dermed flere dialoger gående hele tida både mellom bilde og tekst og mellom bilde/tekst og virkeligheten. Men alle disse nivåene i romanen vanskeliggjør ikke på noen måte selve fortellingen. Den er lesverdig og spennende i seg selv, og når den attpåtil er fortalt med stor dikterisk skjønnhet og kraft og en billedinnsikt som er sjelden, kan en ikke komme utenom at denne lille boka er et mesterverk. Den måler regelrett krefter med det kunstverket den prøver å skildre.
Inger Christensen har lykkes med å realisere et kunstverk, ved å gå til bildet og spørre menneskene der hvem de er. Hun fører på en måte Mantegnas arbeid videre ved å gi disse menneskene en ny historie, nytt liv. I tillegg aktiviserer hun dialogen mellom verket og den verket omhandler, og altså mellom det levende og det døde, ved å innskrive et portrett av kunstneren selv. Andrea Mantegna sier mot slutten av sitt liv at av kunstnerne blir det ingenting igjen, bare medmenneskene vil tale gjennom bildene deres. Og flere ganger blir det antydet at bildene er mer levende enn dem de framstiller. Inger Christensen understreker denne påstanden gjennom hele romanen, samtidig som hun gjør den til skamme nettopp ved å utnevne både maleren og hans verk til hovedpersoner.

Fra dansk til norsk?
«Det malte værelse» åpner den nye Pax-serien Litterær Palimpsest, og gir lovende signaler om utvalg og presentasjon. En sober bok har fått det sobre omslaget den fortjener, en anstendig pris, og en god oversetter i Svein Jarvoll. Vi er jo nesten alle enige om at det strengt tatt ikke burde være nødvendig å oversette danske bøker til norsk. Men samtidig ser vi at en norsk lansering gir den oppmerksomheten rundt en bok som er nødvendig for å få folk til å lese den, derfor fortoner en slik utgivelse seg likevel riktig og viktig.
Mange vil her gjøre et nytt og spennende bekjentskap og for dem som kjenner Inger Christensens diktning fra før, kan denne romanen fungere som en reaktualisering. Den kan med fordel leses flere ganger siden den fungerer på samme måte som et maleri der detaljene ikke trer fram før du har studert det en stund. Forbindelsene mellom de forskjellige fortellingene og nivåene i boka er svært intrikate, og det forfatteren virkelig lykkes med, er ikke nødvendigvis så tydelig - eller viktig for lesningen.
For Inger Christensen berører i «Det malte værelse» tekstens og bildets gåte. Hun får sagt mye om kunstens vesen og virkning. Men står aldri i fare for å løse gåten, og derved ødelegge kunstverket
Brit Bildøen