Med «Dama som gikk på dører» har Roddy Doyle skrevet et vakkert portrett av en flott kvinne.

`Dystert fra Dublin`

BOK: Roddy Doyle: «Dama som gikk på dører». Oversatt av Bjørn Alex Herrman, Cappelen- 215 s. Kr 298

Da Roddy Doyles roman «The Commitments» ble solgt til Hollywood var irlenderne stolte over å ha en forfatter som slo an i underholdningsindustriens sentrum, samtidig som de var engstelige for at et glorete Los Angeles liksom skulle forestille Dublin.
Slik ble det heldigvis ikke, Alan Parker ga en varm og sjarmerende framstilling av livet i det ekte Dublin. Roddy Doyle, som også hadde vært delaktig i arbeidet med manuset, fikk mange venner i sitt hjemland - takket være ham hadde Irland blitt satt på kartet og vist fram på en måte de kunne være stolte av. Og da Roddy Doyle i 1993 fikk Bookerprisen for beste skjønnlitterære prosaverk med romanen «Paddy Clarke Ha Ha Ha», steg hans stjerne ytterligere. Han hadde utkonkurrert britene i konkurransen om deres egen pris.
Men da Doyles TV-serie «The Family» ble vist, var irlenderne splittet i sitt syn på Doyle. Mange snudde ham ryggen fordi de syntes TV-serien inneholdt altfor mye drikking, voldelige overgrep og grisete språk. Men samtidig mente også flere at Doyles brutale portrett av familien Spencer ga et realistisk bilde av hvordan familieforholdene er hos mange i den irske arbeiderklassen.

Kompleks
Med «Dama som gikk på dører» har Roddy Doyle skrevet en roman med utgangspunkt i Paula Spencer, moren i «The Family». Det har blitt en kompleks fortelling, både tematisk og fortellerteknisk. Det hele åpner med at en politimann ringer på hos Paula, men det tar lang tid før vi får vite hva slags budskap han kommer med. For Paula begynner nesten med en gang å berette til leseren om livet sitt. Hun springer mellom flere tidsnivåer og forteller om hvor engstelig hun er når det ringer på døra, om hvordan hun og søstrene hennes krangler om barndomsminner, og om hvor pladask hun falt for den sjarmerende og halvkriminelle Charlo.
Barndommen, årene med Charlo, og familiesituasjonen i dag er de tre nivåene hun kretser mellom gjennom nesten hele fortellingen. Til å begynne med har hun en svært selektiv hukommelse, men for hver gang hun vender tilbake til et tema erkjenner hun noe nytt knyttet til sin alkoholisme og sitt samliv med Charlo. Kort sagt om hvordan livet hennes egentlig forholder seg. Og det er sannelig smertefullt.

Ambisiøs
Da Roddy Doyle skrev det som er blitt kalt «Barrytown-trilogien» (bestående av «The Commitments», «Sharons unge» og «The Van») brukte han mye tid på å lytte til folk på pubene i Dublins fattige forstad Kilbarrac, alias Barrytown. Det ble muntre og frodige romaner om små og store hendelser i hverdagen til helt alminnelige arbeiderklassefolk. Med «The Family» og «Dama som gikk på dører» har Roddy Doyle nok en gang tatt utgangspunkt i sitt nære kjennskap tll Kilbarrac. Men denne gangen er det dysterheten og smerten i livet han har fordypet seg i. Skjønt helt uten muntre sider er romanen ikke, da hadde det ikke vært Roddy Doyle. «Dama som gikk på dører» er et vakkert portrett av en flott kvinne. Paula Spencers vei mot erkjennelsen er smertefull, men hennes tro på livet er praktfull.
Roddy Doyle er en ambisiøs forfatter. Det viste han med «Paddy Clarke Ha Ha Ha», og det viser han med «Dama som gikk på dører». Begge romanene har en kompleks komposisjon, der fragmenterte episoder sys sammen. Slik ordnes erindringen og erkjennelsen hos Doyle, og langs den samme snirklete sti får leseren innblikk i en flik av livet til en dubliner.
Den frodige språkføringen til Roddy Doyles karakterer er utmerket gjengitt av Bjørn Alex Herrman.
Audun Engelstad