`Ved sansningens terskel`

BOK: Helge Torvund: «Umerkeleg, merkeleg». Det Norske Samlaget, 59 s. Kr 142

«Umerkeleg, merkeleg» er den subtile tittelen på Helge Torvunds nye diktsamling.

Som sansende og diktende subjekt plasserer han seg ved en terskel der «verda synleggjer seg», der det som var umerkelig, nå ter seg for bevissthet og sanser; det vil si: merkes - som for første gang. For det er ikke allerede gitt og allerede utsagt. Vi kan benytte den dobbelte betydningen ved ordet «merkeleg» og si: Verden slutter å være umerkeleg, den blir merkeleg, den ter seg, men som uutgrunnelig og ordløs.
Vi husker Obstfelders forundring ved de velkjente ting: En regndråbe, de ludende hester. Tingene tedde seg for ham som grunnleggende merkelige, de henrykket ham, hensatte ham til feil klode. Et fnugg! skriver Torvund. Fnugget ter seg som merkelig. Det henrykker ham. Det bringer ham fra et umerkelig ingensteds til en konkret tilstedeværelse her i denne verden:
Eit fnugg!
Eit auga så vidt ope
Eit andlet dekt av snø og liv!
Vedunderlege vinterverd!
Kaster seg over oss og ropar:
Her! Her! Her!
På mange måter er Torvund tilbake der han var med «På terskelen til morgonhuset» fra 1986. Der skrev han: «Morgonen lever/meg/Eg er/sansning/av/morgon.» Fra denne terskelen ser og sanser han det som ikke er positivt gitt ved fonomenene. Han er var for det merkelige, individuelle ved dem, og han ordliggjør dem slik at også vi, som lesere, kan føle oss som nykommere i verden, som førstegangssansere. Vi følger ham ut i «den nyaste dagen». Vi blir med ham på oppdagertokt i en verden som framtrer merkelig ukjent, og umerkelig kjent: «I denne vesle bygda/ har eg halde meg skjult/ i vinter/ Veska står på gangen/ Alt klart i hovudet/ På kort varsel/ kan eg sala mitt hjarta/ og ri ut/ på jakt etter eit kjærteikn/ eller eit vennlig vink// Om bare den engelen ville blåsa/ i basunen.»
Jeg vet ikke om Torvund har hatt Obstfelders «Jeg ser» i tankene under arbeidet med «Umerkeleg, merkeleg». Torvunds dikt fører hjem til verden, Obstfelders dikt bort fra den. Torvund viser oss verden på retten, Obstfelder dens vrange. Det er som om Torvund matcher Obstfelder.
Jan Jakob Tønseth