Kan dinosaurer få skrapesyke?

BOK Michael Crichton: «Den tapte verden». Oversatt av Jorunn Carlsen. Gyldendal. 424 s. Kr 268.

Bli ikke forbauset hvis denne boka snart dukker opp på en kino nær deg. For Michael Crichtons oppfølger til filmsuksessen «Jura-parken» er skrevet like mye for å filmatiseres som å leses.

Det virker nesten som om mesterregissør Steven Spielberg har stått over skulderen til Crichton og fortalt hva som trengs av helter og skurker og spennende effekter. For «Den tapte verden» er et strømlinjeformet og underholdende filmmanus i romanform.
«Den tapte verden» har, som «Jura-parken», en god dose vitenskap og forskning over seg. Hvorfor noen arter bare dør ut, er et spørsmål som går igjen i boka, uten at det får noe tilfredsstillende svar. Et annet aktuelt, men idiotisk spørsmål boka stiller, er om dinosaurer kan få skrapesyke. Ja, mener Crichton, hvis man forer dem med oppmalte sauer.
Dinosaurene døde egentlig ut for mange millioner år siden, men de ble vekket til live i «Jura-parken» av forskere som ikke bare hadde de beste hensikter. Nå ryktes det at storvokste urtidsvesener holder til på en øy utenfor Costa Rica.

Action
Øya bebos av mange og sinte dinosaurer, som ikke er glade for å få besøk, selv om det er tre geniale og snille forskere (to menn og en kvinne) og to begavede barn (en svart gutt og ei hvit jente) som kommer. De får snart selskap av tre slemme forskere (menn alle sammen).
Det blir mye action og litt vitenskap før alt er over på en forutsigbar måte, og en av de slemme forskerne lider en svært sadistisk død i klørne på fortidsuhyrene. «Den tapte verden» er en spennende, men ikke overraskende bok - det blir mest forskrudd populærvitenskap i en passe blanding av Crichton og Spielberg. Hvis det er fristende.
Av KURT HANSSEN

© Dagbladet