«Kyss meg i diskursen» setter vår anmelder i godt humør. Hva mer kan man forlange av en bok?

`Stimulerende karatespark`

BOK Solveig Aareskjold: «Kyss meg i diskursen» Samlaget 212 s. Kr 249

Solveig Aareskjold har lite til overs for begrepet «kvinnelitteratur». Som landsens jente er hun i det hele tatt en ihuga motstander av å sette så vel diktere som alminnelige mennesker i bås, unntatt i helt spesielle tilfelle.

«På offentlege toalett er det rimeleg at dei som ikkje sjølve har det med å pissa oppetter alle vegger, skal sleppa å sjå andre gjera det. Eit toalett er ein stad der ein prøver å vera i fred med sitt. Poenget med litteratur er stikk motsett, her gjeld det å gjera det skjulte kjent for all verda.»
Ei slik romslig innstilling farger hele essaysamlingen «Kyss meg i diskursen», der Aareskjold kommenterer en rekke vitale spørsmål på en forfriskende måte - gjerne slike som har med kvinneidentitet og forholdet mellom kjønnene å gjøre, og for det meste med utgangspunkt i kunst og diktning, både ny og gammel, høy og lav, og i myter og historie, men også i personlige erfaringer fra oppvekst på gård, studier ved universitetet, lærergjerning i videregående og reiser i utlandet.
Om noen skulle tro at Aareskjolds sympatiske toleranse gjør henne myk og unnfallende, må de tro om igjen. Når det passer seg slik, kan hun være skarp i kanten som et barberblad. Selv om hun er uhyre skeptisk til all feministisk (og annen) romantisering av kvinneverdier, langer hun ut velrettede karatespark til oss menn, spark som kan svi vel så mye som en sementtung pamflett. I et essay med den fristende tittelen «Ein mann kan aldri bli for sterk» raljerer hun f.eks. med veike menn som trenger kvinner til å stryke skjortene sine og styrke selvbildet sitt. Det er slike menn som er mannssamfunnets mest trofaste støtter, hevder hun, men «dersom samfunn og bedrifter skal organiserast for at veike menn skal bevara sjølvtilliten, skal ingen undrast om produktiviteten blir låg og overskotet minimalt.»

Klassikere
Aareskjold liker å slå ut med armene - både for å favne det hun liker og ramme det hun misliker. Hun er respektløs og anti-autoritær og velsignet fri for gravalvor. Som kjent skal man helst være gravalvorlig for å bli tatt på alvor her til lands, men Aareskjolds sprelske utfall er fundert i omfattende kunnskaper om og refleksjon over de emner hun behandler. Hun kjenner sine klassikere og er fortrolig med den moderne popkulturen. Særlig bevandret forekommer hun å være i gresk mytologi og engelsk litteratur.
Aareskjold er neppe noen tilhenger av Harold Bloom. En metode hun ofte anvender, og det med betydelig hell, består i å trekke paralleller mellom «høye» og «lave» tekster. Når hun rører trøfler og kålrot rundt i samme gryta, ville nok Bloom ha fått både hikke og fordøyelsesbesvær. På undertegnede virker det imidlertid appetittvekkende når hun f.eks. innleder en omtale av en nyoppsetning av Arne Garborgs «Læraren» med en ekskurs om Emil i Lønneberget som lagde revolusjon i bygdesamfunnet ved, som Paulus Hove, å ta skriften på ordet og dele ut av familiens dyrebare matforråd til de fattige i sognet.
Men Aareskjold kan også være tyngre på labben, som når hun på en overbevisende måte viser at Ibsens «Peer Gynt» har forelegg i Miltons «Paradise lost», eller når hun, like overbevisende, tar for seg påkledningens betydning - som metafor og sosialt signal - i Sigrid Undsets liv og diktning. Men også i disse essayene slår hun omkring seg med sprelske innfall og boblende utfall.

Klin umulig
Aareskjold er en ynder av historiske paralleller og utnytter dem gjerne til å kaste et ironisk lys både over samtid og fortid, f.eks. i den milde raljeringen med ekteparet Garborg som leker hippier på Kolbotn i 1880-årene, eller når hun sammenlikner Toni Morrison med Dikken Zwilgmeyer (!). Her og der kan det forekomme at hun tyner litt for mye ut av et i og for seg artig poeng, som når hun argumenterer for at Hedda Gabler blir en tragisk skikkelse (eller «klin umulig» som Aareskjold kaller henne) fordi hun mangler en hest og gjør mannfolkene i stykket om til hestesurrogater. Oftest balanserer hun imidlertid elegant både på slakk og stram line.
Det lengste essayet i samlingen er også det mest personlige. Her framlegger Aareskjold sitt syn på kvinneundertrykking og kvinnefrigjøring med utgangspunkt i sine egne oppveksterfaringer som jente på en gard. Også dette er artig og stimulerende lesning. «Livet på landet er kunsten å vassa i møkk uten å få det i maten. Det er å investera kjærleik og omtanke i dyr som ein sidan slår i hel og puttar i steikeomnen,» skriver hun med sprelsk ironi og alvor på bunnen.
Slik kunne vi vedbli å sitere. Her finnes godt med artige formuleringer å ta av. De fleste essayene har stått på trykk i Morgenbladet, Klassekampen og andre steder. Det er flott at de nå foreligger samlet i en bok. Personlig skulle jeg ønske at forfatteren hadde markert hvor i bøkene hun henter sine mange sitater fra. Hun inviterer jo til samtale om de verk hun skriver om. Med skam å melde har jeg ikke lest hennes tidligere bøker. Den unnlatelsessynden skal jeg straks råde bot på.
Av ØYSTEIN ROTTEM