`Balansert poesi`

Bok «Linedanseren» Dikt. Cappelen 69 s. kr 169

Kolbein Falkeids nye diktsamling «Linedanseren» byr ikke på de store overraskelsene.

Hans omgang med ord og metaforer er preget av varsomhet og sikkerhet. Han griper til det språket og det billedmaterialet som ligger for hånden.
Som han sier det selv i det selvironiske «Gammel dikter»: «Følge et opptråkket språk/og leite etter noe blankt.» Han er vitne til de unge poetenes bukkesprang, han står tafatt igjen i «det forbrukte språket». Det er som om han kjenner seg for når han dikter.
Men det har ikke alltid vært slik. Dansen på linen er et gjennomgangsbilde i hans nye samling, et bilde han ser sitt liv og sine dikt i. De skrevne ord, erfaringer, minner oppsummeres, veies opp, ved enden av linen:
Alt dette
tenker jeg på der oppe
på det vibrerende livet.
Mens de trøtte føttene
gang på gang trør tomt
som et hukommelsestap.
Så vi skal ikke fortenke Falkeid i at han nå trår varsomt. Han improviserer, men han improviserer over velkjente temaer og bilder, over «det forbrukte språket». Ikke desto mindre kan det oppstå noe «blankt» og uventet i diktene hans. Vi ser det i kontrasten mellom det tilstivnede øyeblikket i diktet «Danserinner av Yen Chien-Yu», (dansen «konstant fastholdt i et evig sekunds florlette silke-vev»), og det levende, dirrende øyeblikket på linen, det vibrerende livet. Det er mulig at den kontrasten stikker dypere enn det dikteren har tenkt.
Og det blanke kan inntreffe når diktet spiller dikteren et puss, foretar et uventet krumspring med ordene. Det nyslåtte framkommer som ved et tilfeldighetenes spill. Slik virker det i det minste i det lille diktet «Desember»:
Desembers gråbleike timer
leker tyst med ord av snø.
Utstillingsvinduene stirrer sølv,
men selger plett.
Menneskene, små barn
i prangende drømmer og kostbare klær,
glømmer at alt er lån.
Om litt
leker desembers stille snø-ord
vann og renner vekk.
Av JAN JAKOB TØNSETH