`I glansen fra de store`

BOK Eirik Lodén. «Svaner til Stratford» Dikt og gjendiktninger Aschehoug 109 s. kr. 160

Eirik Lodén er en tradisjonsbevisst dikter. Og det er det ikke galt å være, i og for seg. Han gjendikter den irske lyrikeren William Butler Yeats. Og han dikter i glansen fra Yeats.

I sin tradisjonstro flytter Lodén sitt språklige uttrykk tilbake i tida, til Yeats' tid (århundreskiftet), og vel så det. Lodéns norsk virker fryktelig foreldet. Det var kanskje «up to date» i kancellirådens dage. Han benytter ord som: deilighet, fjed, nyss, blott, just. Uten ironi. Ja, Lodén kan gå fullstendig rokokko når språket hans spjåker seg til.
Det forhindrer ham ikke i å skape noen underlige moderne vers, når det passer. Men det når ikke utover pastisjen. Også som «modernist» dikter han i glansen fra de store.
Eller han dikter i vei på nynorsk. På sin måte er han flerspråklig. Han skriver: «Sitja høgt i sitt tårn i babelsk fåfengd.» Diktene hans har et babelsk mangfold.
Lodén legger stor vekt på det formelle. Diktene holdes oppe av rim og rytme. Men så holdes de allikevel ikke oppe. Rim legges på rim som ost og prim. Jakob Dybwads rimordsleksikon må ha vært flittig brukt. Rytmen virker ikke forløsende, men drepende som øksehogg.
Hvor blir det av det Francis Bull i «Verdenslitteraturens historie» omtaler som Yeats' «ekte lyriske charme»? Den sjarmen blir borte i Lodéns ubarmhjertige rytmer.
på en breddfull innsjø full av stener er
det femtini svaner her.
Og hvor blir det av dikteren Lodén i det babelske koret? Finnes han? Noen av diktene i «Svaner til Stratford» har faktisk en ekte lyrisk sjarm. Jeg tenker på det bredt anlagte «Rosendal», eller på det lille, sangbare «Valmuer». Her er det som om Lodén mobiliserer fra sitt eget dikterbryst. Han maler fram valmuen i et skjær av genuin poesi: «med blafrende blader av somerrust».
Av JAN JAKOB TØNSETH