Og sjelen er ikke annet enn kjærlighet: «Tro på spøkelser - det er tro på at kjærlighet aldri dør. Når de vi elsker dør, er de bare tapt for våre vanlige sanser. Hvis vi husker dem, kan vi finne dem når som helst med våre hundre hemmelige sanser.»
Den som snakker er Olivia, den som har forvirret henne og kanskje rettledet henne er halvsøsteren Kwan: De har den samme far. Kwan er kineser, hentet til Amerika atten år gammel. Olivia er født i San Francisco, av en immigrert kineser og en hvit mor, som karakteriserer seg selv slik: «Amerikansk mixed grill, en blanding av hvitt, fett og fritert», forøvrig etter mannens tidlige død skjødesløs med sin kjærlighet, som Olivia mennsomt uttrykker det.Reinkarnasjon
I romanens nåtidsperspektiv er Kwan 48 år, Olivia 36. Skjønt nåtidsperspektiv: Der er mange tidsplan i boken. Kwan er overbevist om at alle er reinkarnasjoner. Hun lever like mye i Kina midt på 1800-tallet under Taiping-opprøret, bondeoppstanden mot mandsjudynastiet - det som i flere århundrer behersket Sørøst-Kina. Lederen for opprørerne utropte seg til Himmelkonge, hvilket ikke forhindret at de ble meiet ned av keiserlige tropper, støttet av briter og andre hvite.
I oppveksten trekker Kwan stadig lillesøsteren inn i sine opplevelser som tjenestepike hos åpenbart halvgale, i det minste eksentriske, hvite misjonærer, og henviser oftere og oftere til gjenferd etter datidens nære kjente, som hun står i fortrolig forhold til og som gir henne råd og vink om hvorledes nåtidens søster og svoger skal opptre og oppføre seg.
Kwan er meget geskjeftig, pratsom, naiv, en hund etter tilbudsvarer og med store innsikter i hvordan de gamle kinesere tok vare på andeegg. Katastrofen for henne inntreffer da Olivia og hennes mann Simon avbryter et nesten 20 års ekteskap. De driver et PR-firma sammen, hun som fotograf, han som tekstforfatter og økonomiansvarlig, hovedsakelig for veldedige institusjoner. Som et siste forsøk på å lappe sammen det som er gått i stykker, arbeider de med en plan om å skrive og fotografere en reportasje om kinesisk matlagning på landsbygden, eventuelt som mulig modell for andre artikler om mat og folkelig kultur.
Etter at bruddet er et faktum, får de eventyrlig nok napp for ideen i et fasjonabelt magasin. For sent for dem, til henrykkelse for Kwan, som ikke er tilbøyelig til å ta et faktum for et faktum, og som vil ha dem med seg på en reise til Changmian, der hun vokste opp.
Dagligliv
Lenge hadde Olivia og Simon vært enige om at ironi, satire og parodi var de mest grunnleggende forutsetninger for sannhet. Fortelleren Olivia bruker i rikt monn virkemidlene for å beskrive detaljer i moderne, amerikansk dagligliv, morens promiskuitet, matvanene, stilforvirringen, kitschen som Kwan er så svak for. Og hun tar dem med seg da hun til sin egen - og leserens - overraskelse likevel bestemmer seg for det kinesiske eventyret.
Hun er sjokkert over å møte et Kina med fri markedsøkonomi. Det var som om Kina hadde byttet bort tradisjoner og kultur mot kapitalismens verste utvekster: Snyteri, kjøp-kast-mentalitet, den markedsskapte galskapen somfår en til å kjøpe all verdens unyttige ting, i den tro at man må ha dem. Og på den halsbrekkende bilturen til Chiangmian møter hun parodien på kapitalistisk konkurranse drevet til sin ytterste konsekvens: Kilometer etter kilometer med små, tomme ettromsrestauranter på rekke og rad, med den samme reklamen for de samme spesialitetene: Appelsinbrus og dampende nudelsuppe.
Til gjengjeld har Changmian som ved et mirakel unngått å forvitres av enhver form for modernisering. Der møter hun forøvrig Kwans motstykke, den nøkterne Du Lili: «Nå for tiden aler folk i Kina opp flere kapitalistiske idéer enn de aler opp griser.» Og hun deler ikke Kwans selvfølgelige omgang med gjenferd og reinkarnasjoner, Kwan er alene om den geskjeften: I alle år «er vi blitt fortalt hva vi skal tro på. Tro på guder! Tro på forfedre! Tro på Mao, partilederne, døde helter! Jeg for min del tror på det som er praktisk, som ikke skaper vanskeligheter».
Men langt på vei er det naturligvis den ustanselige Kwan som setter griller i hodet på Olivia og Simon, med et reinkarnasjonsskuespill der de etterhånden føler at de er tiltenkt roller som aktører, identitetsforskyvninger - et bærende motiv romanen igjennom - og hun ender med etforsvinningsnummer som setter landsbyen på den annen ende, med stort oppbud av myndigheter, forskere og nyhetsjegere, som ikke finner henne, men ganske mye annet.
Hån
Og Olivia øser sin hån over dem alle. I det store og hele nekter Amy Tan seg ingenting i grenselandet mellom eventyr og ironi, og hver gang leseren føler seg forvirret, redder hun seg inn igjen ved oppfinnsomhet, intelligens og overraskende billedbruk, utmerket ivaretatt av oversetteren Merete Alfsen, som åpenbart følger henne i tykt og tynt.
Nøkkelen er «de hundre hemmelige sansene», som er et naturens under, eller som Kwan sier: «På linje med maurbein, katteværhår, hvaløre, flaggermusvinge, muslingskjell, ormetunge», «er det instinkter du mener?» spør Olivia tørt.
Kanskje kan man etter endt lesning si at det har vært et svært apparat i gang for å få frem en relativt enkel skrue, men kjedet seg har man ikke.
Av BRIKT JENSEN