Erland Kiøsteruds åttebindsverk er et særsyn i norsk litteratur. Det kan til tider virke parodisk i sin dunkelhet. Men Kiøsterud henter seg alltid inn igjen. Romanprosjektet gjennomstrømmes av eksistensielt alvor.

`Erland Kiøsterud - i skyene og på jorda`

BOK: Erland Kiøsterud: «Denne gangen hører du deg selv. II. Pasjonene minnetapet». Aschehoug, 118 s. Kr 155.

Siden 1988 har Erland Kiøsterud årlig levert ett bind til verket med tittelen «Denne gangen hører du deg selv». Høsten 1995 forelå det åttende og siste bindet. Både den valgte prosedyre og romanprosjektet som sådan er et særsyn i nyere norsk diktning.

Som romaner betraktet er de enkelte verk ultrakorte, stiliserte og spinkle i sitt episke forløp. Når de nå foreligger samlet i to bind, merker heller ikke disse seg ut i kraft av sitt volum. «Denne gangen hører du deg selv» er sannsynligvis et av de korteste åttebindsverk i verdenslitteraturhistorien.
Men det er som kjent ikke størrelsen som gjør det. Selv om verket, både som helhet og i sine enkelte bestanddeler, kan virke uklart og tungt fordøyelig, er det et verk vi ikke kommer utenom. Kiøsterud stiler nemlig høyt. Det er intet mindre enn våre fundamentale livsbetingelser han søker å kartlegge: skapelsen, tilblivelsen, ondskapen, døden - og de elementære følelser som disse betingelser avstedkommer: hat og besettelse, angst, sorg og smerte.

Historien
Abstraksjonene til tross søker ikke Kiøsterud å løfte seg selv ut av det konkret-historiske. De metafysiske, religiøse og eksistensfilosofiske tematikkene kan stedvis fortape seg i luftige spekulasjoner, men som oftest kommer de til uttrykk i plastiske og anskuelige bilder, som fysisk nærværende realitet, som noe følt og sanset. Dessuten er alltid Historien nærværende. Som i sitt tidligere forfatterskap er det mennesket-i-historien Kiøsterud søker å gripe, ikke et ahistorisk subjekt an sich.
Tomhetsfølelse og smertefulle tapserfaringer dominerer den første delen, tetralogien «Androselegien». En tragisk kjærlighetshistorie i skyggen av annen verdenskrig og en incesthistorie utgjør kjernen i de fire bindene. Det handler i begge tilfelle om overgrep - hhv. mot en hel sivilisasjon og mot et enkeltindivid - som styrter menneskene ned i en avgrunn der enhver form for varig fellesskap og kommunikasjon synes umulig.

Fra nullpunkt
I konsentriske sirkler forsøker så Kiøsterud å bevege seg opp fra dette nullpunkt i de to siste delene, som nå foreligger samlet. Den første delen, «Pasjonene», består av tre fortellinger: «Skomakerens sønn», «Brødet (Pietà)» og «For siste gang». Den samme tilsløring av identiteter finner også sted her. Like fullt er det lett å identifisere den navnløse massemorderen i den første fortelling og øyne modellen til den jødiske poeten i den tredje som Adolf Hitler og Nelly Sachs. Mens det navnløse fiskerekteparet i den midterste nettopp er to av de navnløse ofre på historiens alter.
I alle tre fortellinger overskrides dødens terskel. Aktørene er døde som taler til oss fra hinsides graven. Samtlige fortellinger handler dessuten om å besverge tomheten og gi verden en form, så å si sette seg i skaperens sted - på det store, verdenshistoriske eller det lille, individuelle plan.
Massemorderens «skapelsesprosjekt» er selvsagt en blindgate fordi for ham er skapelse ett med tilintetgjørelse, en Endl sung, det å avslutte historien for godt. Besatt av å fullføre skapelsen tar massemorderen døden i besittelse: «Kan ikke verden begynne med meg, skal den slutte med meg.»

Feilspor
Fiskerekteparets vei er også et feilspor, men det får følger bare for dem selv. Ved å gjenta sin egen tilblivelse (det vil si å gjenoppleve den første lidenskaps intense nærværsfølelse) i et desperat forsøk på å besverge tidas flyktighet, forsøker de «å få skapelsen i tale». Men nærværet og tilblivelsen kan ikke nagles fast, et slikt prosjekt må nødvendigvis munne ut i ingenting - eller i døden, som paradoksalt nok kan anskues som en måte å fryse fast nærværet på.
I poetens tale er vi imidlertid på vei mot den visjon, den skapelsesmyte, som verket som helhet er skrevet over. «Denne gangen hører du deg selv» er et lærd verk som alluderer til en rekke andre eldre verk. Viktigst av alle forekommer imidlertid Johannesevangeliet å være. Den gåtefulle innledningen om ordet som var i begynnelsen, som var hos Gud og var Gud, er ledetråden og samtidig den gåten som konstituerer også dette verkets opphavsmyte.

Mysterium
Her kobles skapelsens mysterium til språktilblivelsens mysterium. Menneskets opphav settes identisk med ordenes opphav. Væren og det å gi ord til Væren faller sammen, og skapelse og tilblivelse framstår som en prosess uten begynnelse og uten slutt, og hvor nettopp denne prosess framstår som den måten vi kan overskride meningsløsheten på. Ved å vriste ord ut av stillheten skaper vi oss selv som mennesker samtidig som denne ord- og meningsskapende aktivitet anskues som destruktivitetens motsetning.
Likevel heter det at «døden er ordets opphav». Dette tilsynelatende paradoks bygger på den tanke at meningsdannelse nettopp forutsetter en tomhet eller et fravær som ordene besverger: «Ethvert ord - forræderi mot asken.» For: «Du må være begynnelsen. Oversette ordet til her og nå. Gjenskape skapelsen med din egen finger, din egen kropp. (...) Du vet det. Verden har ingen mening. Utenfor ordet.»

Skuffende
Sammenliknet med denne fortelling oppleves verkets aller siste del som en matt og skuffende gjentakelse. Etter å ha latt en rekke stemmer komme til orde taler nå det gjennomgående fortellersubjekt for egen del i skikkelse av en «filosof» som arbeider på en stor avhandling om skapelsen. Besatt av det ordløses mysterium, av å finne fram til det som ligger bak og forut for ordene, av å forstå det som er før noe er, erkjenner han at det er ham selv som skaper meningen.
Denne «megalomane» konklusjon svarer muligens til verkets bærende idé, men samtidig virker den reduksjonistisk om man ser verkets polyfone struktur som en gestaltning av meningsdannelse som et gedigent kollektivt prosjekt der språket ikke bare framtrer som vårt forsvar mot intethetens mangel på mening, men også som det kitt som føyer menneskeheten sammen, der mening ikke kan tenkes uavhengig av de som den meningssøkende formidler mening til.

Alvor
«Denne gangen hører du deg selv» beveger seg på forunderlig vis både på jorda og oppe i skyene. Til tider kan det virke parodisk i all sin dunkelhet, som orakeltale og profetisk svada. Men det henter seg nesten alltid igjen, og det er gjennomstrømmet av et eksistensielt alvor og en trang til erkjennelse som beveger i kraft av sin steile monomani og sin lidenskapelige glød.