Verneverdig krim

BOK: Jan Mehlum: «Gylne tider». Gyldendal. 249 s. Kr 248.

Lenge leste jeg den godt voksne debutanten Jan Mehlums kriminalroman «Gylne tider» med overbærende ironi. Her var alt så riktig og så politisk korrekt at det nærmet seg parodien:

Et vakkert kvinnelig mordoffer på 17 år, narkoman etter vonde opplevelser i familien. Videre var her voldelig og upålitelig purk, og naturligvis sleipe næringslivsfolk organisert i firmaet A/S Finanseksport, som satt i bakgrunnen og dro i trådene slik de skal når folk til venstre for Arbeiderpartiet sysler med krim. Som alle helter hadde dessuten Mehlums, advokaten Svend Foyn, noen kledelige skavanker i tillegg til det belastende navnet. Først og fremst var han plaget av stamming, dessuten av mye uforbrukt brunst. Det var så man kløp seg i armen: Var dette en roman fra 1996? Tjue år før kunne denne muligens ha hatt et potensiale, tenkte jeg, nå vurderte jeg det hele som patetisk.

Fester grep
Så hender det heldigvis at man skifter oppfatning underveis. Gradvis festet Mehlums bok et slags grep om sin leser. Det hadde først og fremst med forfatterens sans for historie å gjøre, rett nok en oppdiktet avart av venstresidas historie. Skurkene i firmaet A/S Finansimport var ikke de endimensjonalt sleske næringslivstypene vi er vant til å møte i samfunnskritisk krim av den enklere sorten. De hadde en historie sammen. Alle var medlemmer i St. Hanshaugen lokallag av Folkebevegelsen mot EEC fra det gylne året 1972, og et eller annet hendte med dem selve seiersnatta 25. september. Men hva? Nettopp dette blir noe av det sentrale i Mehlums intrige, en intrige man følger med stadig økende interesse utover i boka. Det hele kulminerer i en heidundrende overraskende, og dessuten merkverdig sannsynlig slutt. Det er som man tenker: Ja, ja, akkurat sånn må det være.

Svakheter
Slik blir det til at man med stadig større raushet ser gjennom fingrene med romanens åpenbare svakheter; slik som alle «vennene» helten Svend Foyn stadig hadde for hånden. Trengte han en journalist, så dukket det opp en, stundom to, trengte han en sykepleier, så fantes det også en slik, selv dataekspertene var parate i det øyeblikket behovet var der. Naturligvis var det også privatdetektiver i heltens omgangskrets. Den som hadde en slik venneskare å ty til når det røyner på!
Har jeg gjort det klart at det hele var trivelig lesning - tross alt?
Harald Skjønsberg

© Dagbladet