`Mangfoldige Baudelaire`

Charles Baudelaire: Pariserbilete, Gjendiktet av Haakon Dahlen Bokvennen forlag 62 s. Kr 225.

Baudelaires geni (---) er allegorisk i sin tendens, skrev Walter Benjamin. Og slik er det vanlig å se Baudelaire. Hans geni har en dobbeldragning mot tilværelsens poler.

Mot lyst og lidelse, mot Gud og Satan, mot lys og skygge, mot ondskap og skjønnhet. Og i diktningen finner dette tvesinnet sitt motsvar i allegorien. Selve tittelen på hans hovedverk gir et fortettet allegorisk uttrykk. Det onde framtrer i skjønnhetens bilde, i Les Fleurs du mal , ondskapens blomster, fra 1857.
Pariserbilete ble føyd til hovedverket fire år seinere, som en egen avdeling dikt. Og i et av de nye diktene, Svanen , skriver Baudelaire ordene som så ofte blir benyttet i tolkningsøyemed: alt blir allegori for meg . Bakgrunnen, scenen for diktet, er poetens vandring i et Paris under arkitekten Haussmanns brutale ombygging. Paris frå før er vekk (ein by lar former svinne)! . Og dikterens hjemløshet i det nye Paris allegoriseres i synet av en svane som lepjer etter vann i en tørr rennestein: Ho dynka vengene nervøst i støv frå jorda/ og sa, fortapt i draum om sjø på heimleg egn:/ Å, vatn, når kjem regnet? Himmel slår snart tora? . Og allegorien formerer seg. Dikteren ser sin skjebne i mytenes landsforviste, i forliste sjøfolk, i fanger og overvunne. Diktet er tilegnet Victor Hugo, som da levde i utlendighet på øya Guernsey i Den engelske kanal.
Pinnsvin
Men alt er ikke allegori hos Baudelaire. 650 år f.Kr. skrev grekeren Arkhilokhos: Reven kjenner mange knep. Pinnsvinet bare ett. Det har vært en fristelse å betrakte Baudelaire som pinnsvin, gjøre ham til allegoriens dikter, bringe ham inn under en formel. Men på grunnlag av Pariserbilete opplever jeg ham mer som en rev. Han er snart her, snart der, han unnslipper den ene, dekkende fortolkningen. Mangfoldigheten er mer påfallende enn enheten i Pariserbilete, skriver Haugen i etterordet.
Og hvor er allegorien i dikt som Dei sju gamlingane og Dei små gamle kvinnene ? Her opptrer observatøren Baudelaire. De gamle kvinnene trer fram, ikke i en allegori, men lik seg selv. Baudelaire viser oss fenomenet, nakent og nådeløst:
Du har vel ofte sett at kista til ei kvinne knapt målar meir enn båra der eit barn blir lagt? Ved denne likskap lar den vise Død oss finne eit sært, bisart symbol som fengjer ved si makt.
Fantasi
I andre dikt slutter Baudelaire å være observatør. Han dikter seg vekk, hengir seg til indre syner. Han som så den bistre virkelighet i hvitøyet, han lukker skoddene for, for eg vil vere tapt i denne vellystakt/ å mane våren fram ved hjelp av eiga makt,/ å tappe sol av hjartet mitt .
Og i atter andre bilder fra Paris er det som om han er forut for surrealismen. Pariser-draum fortoner seg som en surrealistisk fantasi. I Til ei kvinne som gjekk forbi opplever han det Aragon seinere kalte hverdagsunderet . Midt på lyse dagen, midt i byens larm, rammes dikteren av kjærligheten: Eit lyn... så natt .
Arkhilokhos er underfundig: Reven ender med å bli tatt. Pinnsvinet går fritt, sier han. Men reven Baudelaire får vi ikke tak på.
Det er Haakon Dahlen som har gjendiktet Pariserbilete . Jeg har mine innvendinger. Blant annet der han skriver: gamle strøk blir allegoriske, biletlege. Det forringer meningen. I enkelte partier brytes musikken i versene opp av tunge, lange, prosaiske ord. Men så vidt jeg kan se og høre, har han gjenskapt det baudelairske tonefallet. For en tid tilbake ble det i Dagbladet etterlyst en gjendiktning til norsk av Les Fleurs du mal . (I forbindelse med en presentasjon av Per Buviks bok om skandalen Charles Baudelaire.) Jeg kan ikke skjønne annet enn at Haakon Dahlen må være eslet til den oppgaven.