`Subtilt om undertrykking`

BOK Norman Manea: «Obligatorisk lykke» Oversatt av Tor Fotland Geelmuyden Kiese Forlag 223 s. Kr 260

Det lille forlaget Geelmuyden Kiese har gjort det mulig å presentere den rumenske forfatteren Norman Manea på norsk, og det bør en norsk litterær offentlighet være takknemlig for.

Manea er en kresen, subtil og av og til mangetydig forfatter, som skriver ut fra en politisk virkelighet som er en annen enn vår, og som derfor kan øse av erfaringer der den menneskelige evne til undertrykkelse, manipulasjon og ondskap ofte kan uttrykke seg åpnere enn hos oss.

Sårfri pine
Som for eksempel i den besettende novellen «Forhøret», en studie i psykisk tortur, som avslører en stille og sårfri pine. Michel Foucault har i sine studier over fengslenes og straffens historie pekt på hvor raffinert den psykologiske undertrykkelsen kan utvikle seg. Tortur kan være mer umenneskelig når den ikke etterlater seg røde arr, og den er basert på overraskelser og uforutsigbare manipulasjoner.
I «Robotportrett» tegnes et kaldt, sterilt og byråkratisk bilde av et overvåkingssamfunn, der kameratene både er forfølgere og offer, og der det uformelle og upersonlige språket skaper en atmosfære som lukter av utredning og ufravikelig skjebne. Menneskene er fratatt kjøtt, blod og sjel, de løper inn i registrene og blir umenneskeliggjort gjennom det språk de er fanget i.
Maneas indirekte kritikk rammer selvfølgelig først og fremst Romania før kommunismens fall, men hans diktning handler også om en mer generell umenneskeliggjøring i et moderne register- og skjemasamfunn.

I nettet
Den fremste novellen i buketten som forlaget representerer er etter vår mening «Vindu mot arbeiderklassen». Den begynner med et intellektuelt par som elsker en søndagsmorgen, hvorpå hun anklager ham for at han aldri reparerer perisennene, enda hun ofte har bedt ham om det. Han er forfatter og mer opptatt av åndsliv enn praktiske grep i hjemmet. Følgen er at de ikke kan ha noe privatliv, selv når de elsker.
Med ett ringer en industriarbeider på. Han heter Valentin, og trenger en ekstrajobb. Derfor har han betraktet vinduene i blokken utenifra, og trukket den konklusjon at de trenger en som kan gjøre i stand persiennene for dem. Her er jeg!
Og en dikter kan sannelig ha behov for en praktisk altmuligmann. Paret har bruk for det nye bekjentskapet til mer enn å reparere persienner. Blant annet gjør han i stand dusjen deres.

Trakassert
Men etter hvert som Valentin beretter om sin bakgrunn og sin hverdag på fabrikken, danner han et vindu mot en verden de intellektuelle ikke har ant noe om. Han er nemlig arbeideren som blir trakassert av en eller annen forunderlig grunn, han ligger i sak med industribedriften han er ansatt på. Det tilspisser seg, har de andre virkelig drept hans kone? Ekteparet blir mer og mer involvert i mannens skjebne.
Som i de andre novellene er beretterkunsten preget av den indirekte dialogen, av oratio tecta, og av en strømmende fortellerform, der det ikke alltid er klart hvem som sier eller mener hva. Bak ordene ligger truslene, overraskelsene og gåtene, som i et totalitært byråkratisk samfunn får man sjelden full klarhet i hva som skjer. Selv de involverte blir ofre for angsten for komplott, for at noen over dem har fanget dem i en av de fellene som de er vant til å sette for andre.
Av KARSTEN ALNÆS