Vår erotiske frykt

BOK: Georges Bataille: «Erotismen», Oversatt av Agnete Øye. Pax Palimpsest, 275 s. Kr 258

Mennesket lever i stadig frykt for seg selv og sin erotiske side, mener den franske filosofen Georges Bataille.

De færreste filosofiske forfattere beklager å ta utgangspunkt i filosofiske overveielser, og enda færre innrømmer at filosofiens svakhet er at den fjerner seg fra livet. Georges Bataille (1897-1962) gjør nettopp dette, i sin behandling av den såkalte erotismen. Han er seg bevisst hvilket grunnleggende paradoks det er å benevne det unevnelige - og han understreker at filosofien derfor må ofres på veien mot det han kaller værens kulminasjon.
Modernitetskritikeren Bataille har hatt stor betydning for sentrale franske tenkere som Foucault, Delueze, Derrida og Lacan. Nå forligger «L'erotisme» - av Foucault ansett som et av århundrets viktigste filosofiske verk - i norsk oversettelse.
Erotismen beskrives forsøksvis som en «hyllest til livet like inn i døden», og det dreier seg altså om noe annet og mer enn ren seksualitet. Det har å gjøre med forholdet mellom den profane og den sakrale sfære - og hvordan menneskene oppfatter seg selv i forhold til verden og andre levende vesener. I den profane sfære - innen rasjonalitetens daglige domene - opplever det enkelte individ seg som diskontinuerlig, mener Bataille. I dette ligger en eksistensialistisk følelse av at individet alltid er grunnleggende forskjellig fra alle andre.
I denne vår diskontinuerlige tilværelse har vi samtidig et sterkt savn etter vår motsats - det som kan betegnes som værens kontinuitet. Og det er i den sakrale sfæren at vi kommer nærmest denne. Her hører seksualiteten og dødserfaringen hjemme, og her trues individet - gjennom overskridelsen av seg selv - med utslettelse. Vi kan altså aldri nå helt fram til eksistensens kjerne uten å oppgi vårt eget subjekt.

Fortrengt
Bataille ser erotismen som en psykologisk søken som peker hen mot døden. Selv om det erotiske på én måte er uttrykk for et overskudd av liv, utgjør det samtidig en lengsel etter utslettelse - etter sammensmelting med et annet individ. I erotismen finnes et gjenskinn av det Bataille ser som naturens uendelige ødselhet, nytt liv. Dette naturlige elementet, dette grenseløse overskuddet, er det som kjennetegner erotismen hos menneskene. Problemet er imidlertid at den sakrale sfære er fortrengt i det moderne samfunn. «Mennesket lever i (...) frykt for seg selv, og avskrekkes ved sine (...) erotiske bevegelser,» sier han - og mener måten å beseire det fryktinngytende på, er å konfrontere det.
Vi må forstå at erotismen er en uomtvistelig del av vår menneskelighet, noe vi bør avfinne oss med. Det handler om natur kontra kultur, og vår redsel er kulturelt betinget. Om dette synes vanskelig, så fortvil ikke - Bataille innrømmer selv at dette er hinsides all fornuft. Det er også en del av poenget, idet vår kulturelt betingede fornuft gjør at vi har problemer med å godta erotismens paradoks. Men vi må gjøre en innsats selv.

Overskridelse
Samfunnet har altså ønsket å fornekte erotismen, og man har opprettet sosiale forbud og tabuer. Mennesket har sagt nei til naturen - og har søkt å sikre den profane, hverdagslige sfære mot det sakrales lumske overskridelser. Men igjen er livet paradoksalt, for tabuet forutsetter jo faktisk sin egen overskridelse. Med andre ord: uten brudd på tabuet - intet tabu, eller også: uten forbrytelser - ingen lover. Tabuet og overskridelsen er preget av gjensidig avhengighet, og det sosiale forbud er derfor ikke så rasjonelt som det først kan synes. Siden eksistensen av regler og forbud forutsetter at de brytes, bygger samfunnets sosialisering med andre ord på den sakrale sfære. Og nettopp derfor mener Bataille at det er viktig å ha institusjoner for rituell overskridelse - noe moderniteten mangler. Vi har fortrengt den sakrale sfære, og vi lider under dette.

Religiøst
Sannsynligvis er det denne fortrengningen av det sakrale som gjør at Batailles tanker kan oppfattes som vanskelig tilgjengelige. Slik må det nok også være, fordi erotismens natur unndrar seg vår rasjonelle tankegang. Bataille understreker at selv om han fra tid til annen utrykker seg vitenskapelig, så er det bare tilsynelatende. Han snakker egentlig om en indre erfaring, om erotismen som en sakral, og derfor religiøst artet opplevelse. Og dette forutsetter en større forståelse enn den vitenskapelige. «Spesialisten kan aldri takle erotismen,» sier Bataille - og understreker at filosofien kan bidra til noen grad av forståelse. Men også filosofien må gi tapt et sted, bundet av språket som den er. Bare et medium som poesien kan gi oss en fornemmelse av tilværelsens enhet, mener Bataille.
Batailles tanker er i seg selv paradoksale, men likevel stringente i beste forstand. Han er en filosof som ikke vil være filosofisk, men han blir ikke uklar eller virkelig utilgjengelig av den grunn. Ikke minst metasynet på hans egen filosofiske rolle gjør ham interessant, og belyser sakens kjerne. Selv de mest profane blant oss burde i møtet med «Erotismen» kunne fornemme menneskenaturens grunnleggende uro, hvis vi gjør en innsats for det.
Av Christopher Hals Gylseth

© Dagbladet