`Ibsen i gapestokken`

BOK Robert Ferguson «Henrik Ibsen - mellom evne og higen» Oversatt av Bjørn Alex Herrman Cappelen 476 s. Kr 389

Robert Ferguson er en god skribent, og hans biografi «Henrik Ibsen - mellom evne og higen» byr på mange treffsikre formuleringer og fornøyelige ondsinnetheter. Leserne vil ikke kjede seg underveis - selv ikke de som kjenner Ibsen ut og inn fra før.

Ferguson har i den engelske utgaven kalt sin bok for «A New Biography». Det er en kledelig form for beskjedenhet som forlaget burde latt ham beholde også på norsk. Det er skrevet mye om Ibsen, og Ferguson er den første modige maur som kaster seg ut på dypt vann etter Michael Meyers ruvende, storslagne biografi for 20 år siden. Det er klart det må være rom for mange stemmer og nye tolkninger av Ibsens liv og verk. Og mens Meyer spenner ut et bredt lerret hvor Ibsen står midt i sin samtid, har Ferguson laget en mer konsentrert psykologisk studie med hovedvekt på å lese Ibsens liv inn i hans verk.
Man får ikke akkurat følelsen av at Ferguson liker Henrik Ibsen. Litt tilspisset kan man si at han presenterer ham som en tvangsnevrotisk, paranoisk og hevnlysten viktorianer som har prestert en håndfull brukbare teaterstykker, et par av dem til og med geniale. Riktignok får Ferguson et mer barmhjertig blikk på gubben etter hvert som han eldes og mer og mer framstår som en gammel tulling det er grunn til å synes synd på. Men spørsmålet melder seg naturlig: hvorfor har Ferguson villet skrive en biografi om en slik mann? Og hva er det han har å si som andre ikke har sagt tidligere?

Sønnen
Siden han er forberedt på spørsmålet, svarer Ferguson selv. Det er avdekket ukjent materiale om Ibsens ungdomsår. Blant annet er det funnet et brev der Ibsen påtar seg farskap til Hans Jacob Henriksen, født utenfor ekteskap, og dokumentasjon av at han ble dømt til tvangsarbeid fordi han ikke klarte å betale barnebidrag i 1851. De økonomiske vanskelighetene som tårnet seg opp før han emigrerte til Italia, er også kommet tydeligere fram.
Uten at han har materiale som sannsynliggjør dette, legger Ferguson større vekt på Ibsens forhold til tjenestepiken Else Sophie Birkedalen enn andre biografer. Han gjør det snarere til et forhold over tid enn til en enkeltstående pubertal arbeidsulykke med konsekvenser. Ferguson har sikkert rett i at ydmykelsen rundt farskapssaken har preget Ibsens liv, men derifra til å se den uekte sønnen og Else Sophie Birkedalen bak hver busk i Ibsens liv og diktning er et stort skritt. Når Ferguson skriver at det er Else Sophie Birkedalen som ga Ibsen «skammens og skyldfølelsens gave», må dette være en betydelig overdrivelse.

Statue
Ferguson har i forhåndsintervjuer sagt at han vil rive Ibsen ned av pidestallen som vår nasjonalhelligdom. Men det er jo ikke mennesket Henrik Ibsen vi har satt på sokkel utenfor Nationaltheatret, det er dikteren. At Ibsen var en liten og til dels latterlig mann, har vi aldri vært i tvil om, og å framstille ham slik er verdens enkleste kunst. Særlig blir det enkelt når man som Ferguson utelater alle historier som viser Ibsen fra andre sider. Hvorfor denne ensidigheten? Riktignok er det en biografitrend å rive store menn ned av soklene og grave fram alt som med litt velvilje kan blåses opp til homofili, misogyni, pedofili, narkomani, alkoholisme, sadomasochisme eller annet småsnusk. Slik sett er Fergusons Ibsen-studie en biografi midt i tida - selv om det er svært lite skjulte skandaler å kaste seg over i Ibsens liv. Det er ikke stort annet å gå løs på enn hans tvangsnevrotiske selvkontroll, som etter Fergusons syn gjorde ham mer til en statue enn et menneske.
Ferguson har også villet rive dikteren Ibsen ned fra pidestallen. Det gjør han ved å la gamle Henrik gå opp til eksamen med biografen som sensor. «Fruen fra havet» ser han som et mislykket stykke, Torvald Helmer er et uhyre av et menneske og Hjalmar Ekdal et fjols. Ved siden av «Brand» og «Peer Gynt» er det bare «Kongsemnerne» og «John Gabriel Borkman» som får karakteren Meget Godt. Når det gjelder «Når vi døde vågner», gir han gode råd om hvordan dette stykket egentlig burde vært skrevet.

Symbolikk
Nå kan jo Ibsen av gode grunner ikke nyttiggjøre seg Fergusons rådgivning. Hans bedømmelse av Ibsens verker må altså være myntet på oss lesere. Og det kan godt tenkes at vi har lullet oss inn i en søvnig beundring for Ibsens verk og trenger å vekkes av Fergusons gongong. Problemet er bare at hans karaktergivning vekker en ubehagelig mistanke om at Ferguson ikke kan ha sett særlig mange Ibsen-forestillinger på scenen. Han sier da også i forordet at han vurderer Ibsens tekster som leser framfor å se ham gjennom forskjellige teaterforestillingers øyne.
Slik føyer Ferguson seg pent inn i rekken av de mange litterater som slåss om å sette klørne i den store dikter, og som ofte ikke riktig forstår at Ibsen faktisk var dramatiker og at han tilhører teatrets verden. Det er vel en av grunnene til at Ferguson bruker så liten plass på Ibsens forhold til teaterkunsten. Når han beskylder Ibsen for overtydelighet i symbolikk, og beklager seg over at «anden kvekker for høyt» i «Vildanden», blir det en nokså anakronistisk anklage, fordi Ibsens store problem nettopp var at han lå langt, langt foran teatret og sitt publikum. Det Ferguson ser som overtydelighet, var fullstendig uforståelig og utydelig for hans samtid.

Plaskedam
Ferguson sier at som biograf er det naturlig å lese Ibsens stykker som om alt handler om traumer, konflikter og hendelser i dikterens eget liv. Jeg trodde egentlig ikke man kunne bruke denne biografiske metoden i dag uten i hvert fall å problematisere den - så mye som den har vært gjenstand for kritikk og debatt de seinere år. Ferguson benytter den imidlertid hemningsløst - til tider både interessant og intelligent. Det er jo også en publikumsvennlig vinkling som tilfredsstiller vår kikkertrang og vårt behov for psykologiske forklaringsmodeller.
Den verdensberømte dikteren Ibsen vendte hjem fra 27 år i utlendighet for å bosette seg i den bittelille storbyen Kristiania. «Det var som å sjøsette «Queen Mary» i en fiskedam,» skriver Ferguson. Det er glimrende sagt, og dessuten et godt bilde på hvordan denne biografien sjøsetter en gigant i vår tids psykologiserende plaskedam. Litt fattigslig og reduksjonistisk - med andre ord.
Av BJØRG VINDSETMO