Min kultur er truet, og det av mine aller nærmeste. Nå er det på tide at myndighetene tar affære.
LØRDAGSKOMMENTAREN

Min kultur er truet, og den er truet innenfra. Jeg snakker selvfølgelig om den nærumske kulturen, heretter kalt NK. Derfor har jeg i et åpent brev til kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete bedt henne forklare hvordan hun definerer NK og svare på om hun syns den er verdt å bevare. Hvis jeg ikke snart hører fra henne, tar jeg det som et nei. Da kommer jeg til å konkludere med at myndighetene ikke lenger ser på min kultur som verdt å ta vare på. I så fall er Navarsete ikke lenger min kommunal- og regionalminister.

Noen har bedt meg gjøre rede for hvordan jeg selv forstår NK. Det er en smal sak: NK er det som gir meg en følelse av tilhørighet. Bare gjennom den kan jeg føle samhold, og jeg er skuffet over at min kone tydeligvis ikke har det på samme måte. NK er de tradisjonene som har fulgt meg gjennom den vidunderlige reisen som livet hittil har vært, men som nå trues med å brytes ned av henne. Dette er NK:

Det er å felle en tåre under Donald Duck og vennene hans på julaften, på samme sted hvert år, i scenen fra Lady og Landstrykeren, på det punktet hvor den tjukke italienske restauranteieren Tony sier til sin magre assistent Joe «He's a-talking to me-ee!»

Det er å ta med seg folk hjem på nachspiel midt i uka og sitte oppe til halv seks om morgenen og drikke konjakk og røyke sigaretter og høre på den musikken jeg likte da jeg var student.

Det er å se enhver TV-sendt kamp i Mesterligaen eller Europacupen, uansett hva som går på andre kanaler eller hva vi måtte ha liggende av dvd-er i «Burde vi ikke snart se denne?»-bunken.

Det er å ta med seg en bok i badekaret, låse døra til badet og ligge i bløt til jeg ligner en stor, rosa sviske uten at noen banker på eller på annen måte forsøker å kommunisere med meg.

Det er å stappe strikkegenseren ned i buksa, også når det ikke er 1980-tallet.

Det er å ikke kunne høre ordet «makaroni» uten å måtte synge, på melodien til «Macarena»: Heeeeei makaroni!

Med unntak av julegråten er disse tingene blitt stadig vanskeligere å gjennomføre uten forstyrrelser og uten å bli påført en følelse av dårlig samvittighet.

Samtidig er det klart at min kone selv står for verdier - for å bruke det ordet - som ikke er forenlig med NK. Jeg sier ikke at hennes kultur er mindre verdt, bare at den truer min kultur og at den åpenbart kommer til å føre denne husstanden ut i oppløsning og kaos.

Hvis det trengs bevis for hvor lite villig hun har vært til å tilpasse seg NK, holder det å peke på at hun ikke engang har skiftet etternavn. Som for å understreke sin manglende vilje til integrering i NK, har hun valgt å beholde sitt eget.

Min kone har jobbet hardt for å sette sitt eget preg på kulturen i vårt hjem. Ting har forandret seg til det ugjenkjennelige i løpet av bare de siste ti-femten årene. I 1998 kunne jeg sette meg ned sammen med barna og se på Thomastoget på TV. Dette er nå blitt umulig på flere måter. Ikke bare har barna mistet all interesse. NRK har også sluttet å vise Thomastoget. Noe har skjedd, og det ville vært svært blåøyd å tro at min kone ikke har hatt en finger med i spillet.

Hun har hatt en dårlig innflytelse på barna. Nå er de heldigvis såpass store at de har flyttet ut eller er i ferd med å gjøre det, og dermed ikke lenger bidrar til å forsterke morens nedbrytende virkning på NK. Dessverre later det til å være langt vanskeligere å overtale min kone til å flytte.

Da jeg selv var barn, lagde min mor middag til familien nesten hver dag. Nå opplever jeg at min kone sier at hun har lyst til å gå ut og spise. Flere retter vil hun ha. Og vin. Til tross for at dette, hvis det ble innført som en fast daglig ordning, i løpet av kort tid ville knekket både familieøkonomien, helsa og arbeidsevnen. Hun står for en livsstil som ikke er forenlig med NK. Hun har brakt med seg sine egne fremmede skikker som jogging og salater og at jeg skal omgås hennes venner. Ikke for at jeg har noe imot hennes venner, de er utmerkede mennesker. Mitt poeng er at jeg aldri ville ha oppsøkt dem uten henne. Jeg ville ikke en gang ha kjent dem. Derfor føles det hele kunstig. Hun har tatt med seg sine egne skikker inn i NK, tatt seg til rette og forlangt at jeg skal tilpasse meg.

Det er jeg som har vært naiv. Jeg har stilt for få krav. Jeg har ikke satt som forutsetning for vårt samliv at min kone tilpasser seg mine verdier og mine tradisjoner. Derfor må jeg ta min del av ansvaret. Da forutsetter jeg samtidig at norske myndigheter tar sin. De må sette ned foten og rydde opp. Meg hører hun ikke på.

Jeg ba henne ikke inn i mitt liv, snarere tvert imot: Hun inviterte seg selv. Jeg sa ja i et svakt øyeblikk, og siden har det bare ballet på seg.

Nå forlanger jeg at myndighetene stiller krav til min kone. Dessuten tar jeg det for gitt at de stenger grensene til leiligheten, så det ikke kommer flere av hennes slag inn her og tar seg til rette. Før det kan komme på tale å ta inn flere kvinner, må jeg sørge for å integrere henne som er her fra før.

Jeg har nettopp sjekket nettet og e-posten igjen. Jeg har til og med vært nede og sett i postkassen for tredje gang i dag. Jeg har ikke hørt et pip fra Navarsete. Derfor anerkjenner jeg henne ikke lenger som min kommunal- og regionalminister. Hvis andre er interesserte i å være min kommunal- og regionalminister, kan de sende søknad med attester til knut.nærum@mitthusmineregler.no.