Kjæresten min - en på alle måter fantastisk kvinne med overveldende intelligens og imponerende dømmekraft (hun har jo valgt meg) - liker ikke epler.

- Eple, hevder hun med en ukarakteristisk uforsonlighet, - er verdens kjedeligste frukt. Eple later som om den er en frukt, men så smaker den mer som en grønnsak.

Dette stemmer ikke, eplet er ingen kjedelig frukt, og jeg kan ikke fatte hvordan min Eva kan motstå fristelsen som ligger i et saftig, sprøtt og søtt eple.

Kanskje har hun tidlig i sitt liv forspist seg på kunnskapens tre, kanskje det bare er tidene som forandrer seg? Jeg har i hvert fall aldri kunnet styre meg i møtet med epler, og både villaeiere, lærerinner og sykehuskorridorenes fruktkurver har fått merke min ustoppelige, rampete grådighet på epler.

Hvis noen - menneske, slange eller det som verre er - tilbød meg et vakkert rødt eple, ville jeg i hvert fall tatt en bit.

For meg har epler alltid vært et eksempel på høstens magi, et bevis på det jeg alltid har håpet og trodd på: At det går an å få gode ting man ikke har fortjent eller jobbet for. Går du på en smal sti en høstdag, gjerne en sti like ved et bolighus på landet, er det nok å strekke ut hånda å forsyne seg med et eple. Er du ung og full av faen kan du hoppe over gjerdet til den sinteste mannen i gata, knabbe flere epler enn du har bruk for, og løpe alt du kan når han kommer ut for å knipe deg på fersken.

Bare synet av gammern som står der og hytter er nok til at du spiser minst én bit av alle de sure eplene. Det er ikke akkurat å stjele, men det er ikke lov heller, og det er nettopp det som gjør det til noe spesielt og eventyrlig.

Epler fra hager og epler fra butikker er to ganske forskjellige ting. Epler fra hager er enten for sure eller for modne, de er melne eller plagsomt, sprutende fulle av saft. I mine besteforeldres hage var det sikkert 40 epletrær, men jeg tror ikke jeg noen sinne smakte et eple som var noe i nærheten av perfekt.

Tidlig på høsten var det bare lov til å spise nedfallsepler, sure og myke på samme tid. Seinere, når jeg kom tilbake for den store innhøstingen, var sommereplene allerede overmodne. Vintereplene var ennå ikke helt ferdige, det var godt med en bit eller to hvert tiende minutt, og etterpå fikk jeg vondt i magen. På vinteren var eplene rynkete og søte, og eplekjelleren luktet rart av parafin og etylen. Butikkepler er aldri altfor sure, sjelden markspiste, nesten alltid pene. (Og ja, kjære, kanskje en smule kjedelige.) De er uten tvil bedre enn epler fra hager, men det er ingen tvil om hva jeg foretrekker.

Jeg slutter aldri å lete etter det perfekte eplet, og etter hvert tror jeg det er det som er poenget, ikke å finne det.

Men så var det problemet mitt da, den myke, brune flekker som skjemmer meg i min høsttilværelse i Edens hage. Hvis Eva er blitt klok av skade og ikke lenger faller for epler fordi de er så kjedelige eller upålitelige, er det nødvendig å gjøre noe for å gi eplene mer tiltrekningskraft.

Heldigvis er løsningen like enkel som den er god. I motsetning til annen frukt, (og i likhet med pærer), er epler aller best når de blir utsatt for varme. Mens epler, slik trærne presenterer dem, er gode i små doser, men ikke lenger symboliserer den uimotståelige fristelsen, er en godt laget eplekake en magnet som du må ha et hjerte av plast for ikke å føle deg lokket av.

Tarte Tatin

Det finnes ikke bedre eplekake enn den som ble funnet opp av frøknene Tatin som drev en restaurant nær Orleans i Frankrike. Det spesielle med deres måte å bake på, var at de stekte kaka opp ned, det vil si med eplene og sukkeret nærmest bunnen i steinovnen.

Resultatet ble en kake der sukkeret hadde blitt karamellisert og uimotståelig, og når du vipper den over på et serveringsfat gir den fra seg et pust av sukker og høstens gaver.

Det nest beste med tarte Tatin er at den - tross vanskeligere navn og den pussige opp-ned-måten den bakes på- ikke er noe verre å tilberede enn vanlig eplekake. Det største problemet, den eneste beslutningen du trenger å ta, er hva slags bunn (i dette tilfelle topp) du skal lage. Jeg bruker en enkel deig av smør, egg, sukker og mel. Den henger ikke helt sammen, men det gjør ikke stort, for jeg lapper den.

Du kan lage en tarte Tatin uten vaniljestang, men da synes jeg lett at sukkersmaken blir litt flat og uspennende. Jeg pleier å slenge oppi noen båter fersken for å få litt syrlighet i kaka.

Du kan bake hele kaka i stekepannen slik frøknene Tatin gjorde (hvis du har en panne som tåler å bli satt i ovnen). Hvis du bruker en paiform, bør du bruke en som er helt tett, en gang jeg prøvde med en springform, ble ovnen full av sirup, og det er ikke noe særlig.
For bunnen (toppen):

100 gram kaldt smør
150 gram hvetemel
2 eggeplommer
3 ss sukker

For fyllet (med eller uten calvados):

100 gram sukker
50 gram smør
4 epler
1 fersken
1 vaniljestang
Evt. 1 lite glass calvados

Begynn med å lage deigen. Ha melet i en bolle. (Det er lurt å sette bollen i fryseren i noen minutter før du begynner.

Smuldre smøret i melet med fingrene til det ser ut som brødsmuler. (Varmen fra hendene dine gjør at du må handle raskt. Et par rene oppvaskhansker kan kjøpe deg litt ekstra tid.) Rør inn sukkeret. Pisk eggeplommene og hell dem oppi deigen. Jobb dem inn i deigen til den er en jevn klump. Kna deigen til den er myk og jevn. Pakk den i plast og legg den i kjøleskapet i 20 minutter før du går videre med den.

I mellomtiden kan du gjøre klar eplene. Skrell eplene og del hvert eple i seks eller åtte båter. Del vaniljestangen i fire på langs. Varm smør og sukker i en stekepanne til det er en myk, sirupsaktig blanding som bobler energisk. Sirupen skal få en lys karamellfarge, men du må passe på at den ikke blir brent. Ha i vaniljestangen og eplebitene. La småsteke i 10 minutters tid, til eplene begynner å bli gylne. Skjær ferskenen i båter og legg dem oppi sammen med eplene det siste minuttet. Hell eventuelt blandingen i en paiform.

Ta ut deigen og kjevle den til en leiv som er litt større enn paideigen. Faller den litt fra hverandre kan du lappe den litt med overskuddsbiter fra siden. Legg eplene i en paiform, eller fordel dem jevnt i stekepanna. Legg deigen over sånn at den dekker alle eplene.

Stek i ovnen ved 200 grader i 40 minutter. Sjekk etter 25 minutter. Er paideigen i ferd med å bli veldig brun, er det lurt å skru ned varmen litt.

La paien bli litt kaldere før du snur den, så risikerer du ikke å bli forbrent på den varme karamellen. Legg en stor tallerken eller et fat oppå bunnen og snu kaka så fort og bestemt du kan.

Kake for folk som ikke baker

Enda så lett det er, er jeg ennå ikke komfortabel med å bake min egen kake. Når jeg må være nøye med å måle opp ingredienser, blir det et tiltak, og jeg ender bare opp med å bake når jeg har masse tid og energi til overs. Ikke så ofte, med andre ord.

Denne lettvintkaka med butikkkjøpt butterdeig er ikke noe dårligere enn en mer ordentlig kake, selv om den er gjort i en fei. Jeg bruker like ofte pære som eple. Litt safran gjør kaka pen å se på, samtidig som den gir god smak. Litt kanel gjør nok mest av det siste.

1 plate butterdeig
2 pærer
1/4 gram safran, eller 1/4 kanelstang, knust
2 ss sukker
1 ts smør

Det eneste du trenger å lage her, er en enkel karamell, og heller ikke det er strengt nødvendig. Du kan bare strø over sukkeret og vente på karamelliseringen. Varm smør og litt sukker i en panne og stek til det får en svak brunfarge. Ha i resten av sukkeret og 2 ss vann. Kok opp og sett til side.

Varm ovnen til 200 grader. Kjevle ut butterdeigen og legg den i en paiform. Skjær pærene i tynne skiver og legg dem utover deigen. Strø over safranen. Hell over litt karamell. Stek i ovnen ved 180 til 200 grader i 15-20 minutter, helst bare med undervarme, sånn at butterdeigen blir sprø og god mens eplene fortsatt er litt friske.