1-2-3-4-5: Teknikkene til en hypnotisør likner foruroligende mye på det en vekkelsespredikant gjør. Det er Gunnar Rosén helt enig i.
Begge foto: JØRN H. MOEN

VÅKEN IGJEN: Jeg tviler på om hypnosen var helt vellykket, og skylder på fotografens blits.

Fylla har skylda. For hver gang jeg har trodd sigaretten var stumpet for godt, har den dukket opp igjen på veien til den tredje slurken øl. Og onsdagen etter var det en ekstra god middag. Eller en kompis som er like håpløs. Hvorfor prøve å være bedre? Slik går den nedverdigende stien mellom opplagte røykefeller. Forsøkene på å slutte er nesten mer patetiske enn unnskyldningene for å fortsette.

På benken
Jeg ligger på benken til den svenske hypnotisøren og psykologen Gunnar Rosén. Han har allerede eksaminert meg om mine røykevaner, og jeg har svart etter beste evne. «Hvorfor røyker du?» er for eksempel et godt spørsmål som gir svar skremmende lik rettsmedisinske diagnoser.

Når misbrukerprofilen er lagret på pc-en, får jeg valget mellom stol og benk. For fotografens skyld velges det mest dramatiske møbelet. Med foldede hender over magen i horisontal stilling er jeg på vei over grensen til det morbide. Og når Rosén begynner å telle meg ned til en annen sinnstillstand, håper jeg noe holder meg igjen. Jeg konsentrerer meg om hypnotisørens gebrokne stemme, messende som en vekkelsespredikant, men i et mye lavere toneleie, smørfeit, insisterende, voggende. Som i Sarons dal handler det om penger og mirakler. For 700 kroner skal jeg bli røykfri. Først må jeg bare utholde Aril Edvardsen på svensk, i den hellige helses navn.

Inn i hypnosen
Jeg ligger og lurer på om jeg virkelig er hypnotisert. Jeg kjenner meg tung i kroppen, men foruroligende lett i smilemusklene. For å holde dem i sjakk fokuserer jeg på budskapet bak den maniske stemmen. «Røyking er history, en del av din fortid, men ikke en del av deg lenger, og det er du virkelig glad for [...] Jeg kommer straks til å telle deg tilbake igjen hit. Da teller jeg baklengs, fra fem til en, og for hvert tall blir du mer og mer våken.» Mens messen for et sigarettfritt liv snart er over, tenker jeg at det faktisk finnes et par gode grunner for å røyke. De er hakket tøffere enn snusfornuftige stopperåd. Mens andre gir etter for propaganda dyrere enn Pepsis reklamebudsjett og mer standhaftig enn amerikansk krigsretorikk, kunne jeg ha båret lasten med verdighet, hevet meg over advarsler og fortsatt som før.

Problemet er at stoltheten ville ha blitt knust av stadig sterkere motstand. Det er bare å avblåse kampen. Den er tapt. Om ti år er det bare dophuer, Sputnik og klovner som røyker. Det er like greit å fjerne seg fra dem først som sist. 5-4-3-2-1. Nå.

Uten røyksug
Og seks uker raste av sted - uten et eneste trekkfullt øyeblikk. De fem daglige sigarettene har foreløpig ikke dukket opp igjen, like lite som det tredoble inntaket på festfulle kvelder. Hvor mye av røykfriheten som kan tilskrives hypnosen eller egeninnsatsen er uklart. Av hensyn til selvtilliten velger jeg imidlertid å tro på min egen viljestyrke. Motstanden har heller ikke vært overveldende. Det finnes riktignok øyeblikk av nostalgi, en lengsel etter den 11. fingeren, skuldersenkeren etter anstrengelsen, draget over restaurantbordet, støtten ved bardisken. Men det er bare korte glimt fra fortida. Sigaretten er heldigvis en mye mindre del av livet enn det man er innrøykt til å tro.