(Dagbladet.no): I Iran er det tøffe tider for bloggere - hvis man ikke er landets president. Tidligere denne uka kunne vi lese her på Dagbladet.no at Mahmoud Ahmadinejad har lansert sin egen blogg.

DET FØRSTE (og foreløpig eneste) innlegget sprengte bloggformatet fullstendig: En slags selvbiografi i miniformat, om presidentens oppvekst, hans politiske modning under forbildet Khomeini og hans velkjente syn på aksen USA/Israel.

Ahmadinejad iviterte også til en avstemning der brukerne skulle svare på et noe ledende spørsmål: «Do you think that the US and Israel intention and goal by attacking Lebanon is pulling the trigger for another word war?».

AHMADINEJAD (eller hans informasjonsmedarbeider) mener ganske sikkert verdenskrig, ikke ordkrig. Det er imidlertid tvilsomt om presidenten er fornøyd med responsen: Et knapt flertall, 52 prosent, har svart «nei».

At mer enn 230.000 har avgitt stemme, sier noe om interessen for Ahmadinejads inntreden i bloggosfæren. Men har presidenten tid til å følge opp? Etter det første innlegget har det vært stille fra presidentpalasset.

Det er slik det gjerne går når travle maktmennesker forsøker seg i bloggosfæren: Opp som en løve, ned som en skinnfell.

Da haussingen av bloggfenomenet var på sitt høyeste for et års tid siden, var vi mange som fryktet at bloggosfæren skulle invaderes av taletrengte maktmennesker, på bekostning av de nye, sterke stemmene fra grasrota.

Det skjedde ikke.

Høsten 2004 skulle Kristin Halvorsen bli den første norske toppolitikeren til å kommunisere med folket gjennom en blogg. Den demokratisk kjernesunne og informasjonsteknologisk trendy dialogen havarerte imidlertid ganske raskt, fordi det var en helt grunnleggende svakhet ved opplegget:

KRISTIN HALVORSEN hadde ikke tid til å blogge.

SV-lederens blogg er for lengst fjernet fra SVs websider, men via nettets tidsmaskin, The Wayback Machine, kan man likvel lese åpningsinnlegget som på mange måter satte tonen for Halvorsens korte karriere som blogger. Det var ikke skrevet av Halvorsen, men av hennes personlige rådgiver Roger Østlie Sandum.

AT POLITISKE ledere tar tidens mest populære mediekanaler i bruk for påvirke massene, er selvsagt ingen nyhet. En sann mester i så måte var Stalin, som, ifølge biografen Simon Sebag Montefiore, ikke bare skrev ledere i Pravda, men også redigerte og personlig omskrev en lang rekke skuespill, diktsamlinger, romaner og filmer i Russland på 1920- og 30-tallet.

Stalin, den detaljorienterte, rykteglade og beleste skribenten, ville blitt en utmerket blogger. Men det later til å være noe med dagens toppolitikere og bloggformatet som ikke går helt overens.

KANSKJE er det kravet om at man skal være personlig og ærlig som får det til å låse seg? Kanskje er det kravet om at man faktisk skal ha noe på hjertet? Noen, som Ahmadinejad, sliter åpenbart også med kravet om at å fatte seg i korthet.

Politikerne foretrekker fremdeles å ytre seg i direktesendte debattprogrammer på TV, eller i selvbiografier. Den politiske bloggingen ivaretas av sterke, individuelle stemmer som Daily Kos, Thought Mechanics og Instapundit, eller Vampus og Bjørn Stærk her hjemme.

HELLER IKKE medienes forsøk på å innta bloggosfæren ble helhjertet. Mange store aviser lar journalistene blogge, men de fleste av oss er dessverre ikke så oppdaterte som vi burde være.

Forklaringen er relativt enkel: Vi i den fjerde statsmakt har andre kanaler vi kan, og må, ytre oss i. Da blir det dårligere med tid til blogging.

Kanskje er det best slik. De beste bloggene skrives ikke av presidenter eller journalister, men av folk som ikke kan la være.