(Dagbladet.no): Aftenpostens debatt- og kronikkredaktør Knut Olav Åmås vil de anonyme nettdebattantene til livs. Anonymiteten er den enkeltfaktor som bidrar mest til å redusere verdien av nettdebattene, skriver han i en kommentar.

Åmås har rett i at det er for mye støy på nettdebattene, men tar feil på andre og helt vesentlige punkter.

TIDLIGERE har vi her på Dagbladet.no skrevet om og invitert til diskusjon om debattklimaet rundt innvandringsspørsmål. Bak debatten om innvandringsdebatten ligger det også en mer generell diskusjon, om folkeskikk, respekt for meningsmotstandere og hvordan vi kan bruke den digitale dialogen til å gjøre hverandre klokere.

Internt i Dagbladets nettredaksjon har vi en løpende debatt om hvordan vi skal håndterere disse utfordringene. Det er et privilegium å få delta i en debatt på ett av Norges mest leste nettsteder, og de som ikke verdsetter dette privilegiet, har ingen automatisk rett til å ødelegge for andre.

MÅLSETNINGEN må være å ansvarliggjøre brukerne i størst mulig grad. Men å ta vekk muligheten til anonymitet, kommer vi ikke til å gjøre.

Anonymiteten har selvsagt sine negative bieffekter. En av dem er, som Åmås påpeker, at det blir mer støy og lavere terskel for usakligheter og dårlig oppførsel.

Men først og fremst gir anonymiteten en betydelig demokratisk gevinst.

Slik samfunnsdebatten har fungert på avisenes debatt- og kommentarsider, har den langt på vei vært forbeholdt en kulturell, intellektuell og politisk elite. Det er dette velfriserte og inngjerdede kulturlandskapet Åmås kommer fra.

Terskelen for å slippe til i Åmås' hage er relativt høy. Frykten for ikke å være smart nok, holder trolig svært mange borte fra å prøve seg. «Folkedypet» ytrer seg i stedet gjennom «Meninger om mangt»-siden i Dagsavisen, «Si det i VG» eller Dagbladets «Kort og godt».

PÅ NETTET har samfunnsdebatten fått en fri, åpen og demokratisk arena. Alle kan ytre seg med samme synlighet og potensielle gjenomslagskraft. Og kanskje viktigst av alt: På nettet er minst et par generasjoner og klasser av nordmenn, som tidligere var totalt usynlige i denne diskusjonen, blitt aktive og engasjerte debattanter.

Dette later Åmås til å ha forstått. Det han tilsynelatende ikke ser like tydelig, er hvor viktig nettopp muligheten til anonymitet er som katalysator for dette nye, åpnere debattklimaet.

Det er selvsagt ikke et mål at alle skal delta anonymt i samfunnsdebatten. Tvert imot er det et ønske at flest mulig sier hvem de er. Men det må være en selvfølgelig rett å la være.

I ET DEMOKRATISK perspektiv handler det først og fremt om å gjøre terskelen for å delta i samfunnsdebatten så lav som mulig. Å gi sitt bidrag i en debatt som forhåpentligvis gjør deltakerne litt klokere, skal ikke være forbeholdt dem som er så sikre på seg selv og sitt ståsted at de vil gjøre det under fullt navn.

Debattkulturen på avisenes kronikk- og debattsider er preget av manifester og meningsposering. Nettdebattens form er derimot egalitær, muntlig og dynamisk. Man slenger seg med. For mange er anonymiteten en forutsetning for å prøve, og eventuelt feile, i et debattmiljø som dette.

Delvis handler det også om sporbarhet. En meningsytring på nettet under fullt navn kan henge ved opphavsmannen eller -kvinnen i tiår. For en 18-åring som vurderer å ytre seg for første gang i samfunnsdebatten, kan vissheten om dette være nok til å holde seg borte fra tastaturet.

OG DETTE gjelder ikke bare for 18-åringer. I Googles tidsalder kan et signert debattinnlegg på nettet bety en avslått visumsøknad til USA om fem år, eller avslag på en jobbsøknad om ti. Google-effekten fratar oss også et stykke på vei muligheten til å skifte mening underveis i en debatt, fordi den opprinnelige meningsytringen altid vil henge over oss, som en høstveps over et saftglass.

For mange kan det også være et problem at de er i en jobbsituasjon som forhindrer dem fram å delta under eget navn i samfunnsdebatten. Dette kan gjelde en statsansatt, en «whsitleblower» i næringslivet eller en lærer som vil fortelle om mangler i skolen.

Åmås kommer fra en verden der debatter startes og styres av et fåtall portvoktere.

Han er selv en av de aller fremste og dyktigste av disse portvokterne, men det kan virke som om han har pådratt seg en yrkesskade i form av et i overkant makt- og eliteorientert tankesett. Det kommer tydelig til uttrykk når han skriver: «...avstanden til makten er et stort problem med nettdebattene. De har ikke innflytelse.»

MENER ÅMÅS virkelig at en nettdebatt der vanlige borgere bryner seg på hverandres meninger, ikke har noen innflytelse? At debatten bare har mening dersom den henvender seg direkte til Makten, og blir lest av de «riktige» menneskene? Man trenger verken være Frp-sympatisør eller populist for å se det elitistiske i Åmås' standpunkt.

Man kunne nesten mistenke at det Åmås misliker mest av alt, er tanken på en samfunnsdebatt som ikke er styrt av Åmås.

«Å få til gode diskusjoner uten at noen styrer dem, er en illusjon. Alle offentligheter må redigeres for å oppnå kvalitet, representativitet og for å gjøre kresne utvalg i et enormt tilfang», skriver han - med noe som kan minne om forakt for Aftenposten.nos lesere og alle andre som daglig ytrer seg i nettes mange uredigerte debattfora.

En diskusjon uten at noen styrer den? En åpen diskusjon på torget, mellom likestilte, frie borgere, uten redigering og kresent utvalg?

Fri og bevare oss. De gamle grekerne roterer i graven.