Musikkbransjens nye kampanje mot piratkopiering er et blindspor.
KIRKEGÅRDEN NESTE: Her havner musikklivet slik vi kjenner det, ifølge artister og plateselskap bak kampanjen. Foto: Piracykillsmusic.no
SLIK BLIR DU: Sløvt blikk, ringer under øynene, svettende av skam. En typisk fildeler, slik platebransjen ser ham. Foto: Piracykillsmusic.no
Kampanjen, med det helnorske navnet Piracy Kills Music, frontes av en bred allianse med bransjeorganisasjonene Ifpi, Fono, Gramart, Artistforbundet og Tono. I tillegg har en rekke kjente artister stilt seg bak kampanjen, fra Odd Nordstoga til 120 Days.
NETTSTEDET til Piracy Kills Music byr på en mørk og dyster film der en fildeler med sløvt blikk og mørke ringer under øynene gjøres ansvarlig for det vi forstår vil være musikkbransjens snarlige død.
Et mer ufrivillig komisk stykke propagandafilm har knapt vært vist her på berget siden anti-hasjfilmen «Himmel og helvete» med Lillebjørn Nilsen fra 1969.
Artister, plateselskaper og bransjens interesseorganisasjoner har selvsagt en helt legitim rett til å kjempe mot en utvikling de mener svekker bransjens inntjeningsrunnlag, og til å søke å påvirke flest mulig konsumenter til å handle musikk lovlig på nettet.
DET ER heller ingen som bestrider at platesalget synker, og at fildeling er en medvirkende årsak. At mange, både artister og plateselskapsfolk, frykter for framtida, er forståelig.
Men en kampanje som dette bidrar ikke til å løse de fundamentale problemene musikkbransjen sliter med i overgangen til et nettbasert musikkmarked.
Det er minst tre store problemer med Piracy Kills Music, og med den virkelighetsforståelsen som ligger bak:
• Med sitt moralistiske og ufrivillig komiske pekefingerbudskap vil kampanjen etter alle solemerker ha tilnærmet null effekt på unge fildelere.
• Alt tyder på at kampen mot piratkopiering allerede er tapt.
• Det ensidige fokuset på antipiratvirksomhet flytter ansvaret over på konsumentene, og tar fokus vekk fra et skrikende behov for ny kompetanse og drastisk omstilling i musikkindustrien.
STORE GRUPPER av verdens nettbrukende befolkning laster ned musikk fra nettet, vel vitende om at det er ulovlig. Undersøkelser viser likevel at overraskende få har sterke moralske skrupler. Vanlige nettbrukeres rettsoppfatning tilsier ikke at de begår en handling på linje med å stjele en cd fra en platebutikk, slik platebransjen sammenlikner med.
De fleste ser det snarere som å forsyne seg fra en container med en million cd-r-plater i, som noen har stilt på fortauet utenfor platebutikken.
Så kan man selvsagt hevde at det nettopp derfor er viktig å drive holdningsskapende arbeid. Men bransjens problem er uansett hvordan man snur og vender på det at verdien av et stykke musikk i digital form er drastisk redusert.
Du kan ikke ta gammel pris for gull når noen har funnet ut hvordan man kan røre sammen sitt eget gull i badekaret.
Verken holdningskampanjer, trusler om juridisk forfølgelse eller teknologiske hindre kan gjøre noe med dette, eller stanse flommen av kopiert materiale som flyter gratis på nettet.
Selv i bransjen begynner stadig flere å se muligheten for at man i framtida vil måtte bevege seg i retning salg av mp3-filer uten kopibeskyttelse, fordi systemene for kopibeskyttelse og avspillingskontroll er så forbrukerfiendtlige at de gjør de ulovlige alternativene enda mer fristende.
STEVE JOBS, en vel så viktig premissleverandør for det vi i dag kaller «platebransjen» som noen av dem som jobber der, gikk i går ut med et åpent brev der han sier at Apple er positive til å selge musikk uten kopisperrer. Apple og deres iTunes Store står i dag for nær 90 prosent av alt lovlig musikksalg.
At Apple, som har tjent svært gode penger på DRM ved å låse brukerne til iTunes/iPod-plattformen, nå går ut på denne måten, kan utvilsomt oppfattes hyklersk. Men utspillet er uansett et signal om at Jobs skjønner hvilken vei vinden blåser, blant annet takket være kampanjen mot iTunes i regi av det norske Forbrukerombudet.
KJØPT OG GRATIS MUSIKK vil flyte om hverandre i framtidas musikkmarked.
I dag er andelen musikk som distribueres ulovlig nær 90 prosent. Hvor stor den blir i framtida, avhenger av hvor godt bransjen evner å tilpasse seg en ny virkelighet.
I den andre enden av det musikkpolitiske spektret jobber Piratgruppen aktivt mot opphavsrett, og gjør nærmest piratvitrksomheten til ideologi. Det er ikke noen farbar vei, det heller.
MEN PÅ DEN ANNEN SIDE er det ikke til å komme fra at flere av de ledende aktørene innenfor fildeling har gjort mer for å bygge framtidas infrastruktur for distribusjon av musikk, enn de aller, aller fleste i platebransjen har gjort.
Uansett er det bortkastet tid når artister og plateselskaper bruker ressursene på en holdningskampanje som demoniserer millioner av vanlige musikkelskere. I ettermiddag er det debatt under om antipiratvirksomhet på Bylarm i Trondheim.
Kanskje vi skulle begynne med å finne et nytt navn til «platebransjen»?




Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen