Det finnes i dag et ”reelt parti” som ikke samsvarer med noen av de eksisterende partiene, et opplevd menings- og handlingsfellesskap mellom partiløse, fagbevegelsen, og aktive i Rødt, SV og Ap. Men det er SV som er det beste stedet å skape det partiet vi skulle hatt.
Sosialister er gjerne platonister. Ett sted der ute finnes idealet, som dann und wann tar bolig i menneskenes verden, men som vi ser ufullstendig og flimrende, der vi ifølge Platon sitter i vår hule.
Vi har et bilde av det ideelle sosialistpartiet. Det skulle være radikalt, antikapitalistisk og systemkritisk, sjølstendig overfor sosialdemokratiet, uten å være sekterisk. Det skulle arbeide aktivt ute blant folk og binde sammen politisk arbeid på ulike arenaer, i bevegelser og i folkevalgte organer. Det måtte arbeide systematisk med å forstå samfunnet og tilby skolering, være politisk tenkende og nyskapende, uten å hevde at partiet har noen prinsipiell forrang når det gjelder å forvalte innsikter. Det skulle være et sosialt mangfoldig parti med røtter i mange lag og grupper av befolkningen. Det måtte være et demokratisk parti der medlemmene har makta. Og det skulle nå fram til mange mennesker, ha brei oppslutning.
I virkelighetens verden er idealet til stede tidvis og bitvis, i beste fall. La oss diskutere med et snev av realisme: Ni tideler av folket har ikke sluttet seg til et venstresosialistisk alternativ i de vel 50 åra etter andre verdenskrig. Ved gode valg har en trukket 10-12 prosent av stemmene, NKP i 1945, SV i 1973, 1989 og 2001, ved dårlige valg stundom langt mindre. Og i andre nordvesteuropeiske land har situasjonen, med noen variasjoner, vært den samme.
Sjølsagt skal vi leite etter forklaringer i politiske feil som er begått, i den kursen som ulike ledere har valgt. Men å si at hadde det bare vært fulgt en mer radikal linje, ville oppslutningen vært klart større, er neppe riktig. Rød Valgallianse, nå Rødt, har tilbudt et alternativ i en generasjon, men har ved valg ligget på én til rundt to prosent. Det politiske rommet for et radikalt sosialistparti har med andre ord vært begrenset. Den djupere samfunnsmessige bevegelsen har ikke gått mot venstre. Det klassemessige underlaget har også vært avgrenset; etter krigen og inn på 1970-tallet deler av industriarbeiderklassen og radikaliserte mellomlag, nå mest det siste.
Et reelt fellesskap
Dette budskapet har en god side: Venstresosialister bør ikke drive for mye med sjølpisking; det er ikke primært manglende subjektiv vilje og innsats det har skortet på. Men det har også en mindre optimistisk dimensjon: Det er mildt sagt ikke gjort i en håndvending å skape det sosialistiske, radikalt demokratiske partiet og den oppslutningen det burde ha hatt. Men det er rom for å gjøre det bedre.
For det første har venstresosialister og kommunister spilt en større politisk rolle enn valgtilslutningen viser, i fagbevegelsen, i andre bevegelser og ikke minst i kampene som holdt Norge utafor EF/EU i 1972 og 1994. For det andre har partier av denne typen maktet å skape atskillig større oppslutning, ikke bare i land med en sterk kommunistisk tradisjon som Frankrike og Italia, men også i et land som Nederland, der Sosialistpartiet trakk over 20 prosent ved det siste valget.
Så hvor starter vi hvis vi ikke tror at det platonsk ideelle partiet av seg sjøl tar bolig i menneskenes verden? Et startpunkt er dette: Det finnes i dag et ”reelt parti” som ikke samsvarer med noen av de eksisterende partiene, et opplevd menings- og handlingsfellesskap, som har vært noe av det mest gledelige for dem som har vært aktive på venstresida de seinere åra. Med slektskap i meninger og samarbeid har også fulgt økt tillit. Det omfatter mange partiløse, som i den strømningen i fagbevegelsen som kommer til uttrykk i Trondheims-konferansen, i bevegelsen for en annen type globalisering og mot imperialistisk krig. Det omfatter deler av Arbeiderpartiets venstrefløy, medlemmer av Rødt med unntak av en del sekterister, og i gode stunder om lag halvparten av SV. Det omfatter SU, RU og Rød Front, og mange innen ungdomsorganisasjoner utenom partiene.
Meningsforskjellene er størst når det gjelder taktiske overveielser. For å si det enkelt: Vi tenker alle som Tante Sofie i Kardemomme by: ”Hvis alle andre gjør som meg, da ville alt bli bra.” Alle ønsker at de andre skal gå inn og styrke posisjonen deres innad i de eksisterende partiene og organisasjonene. La meg begrunne hvorfor også jeg sier som Tante Sofie, hvorfor jeg finner at SV trass forbehold er det beste utgangspunktet for å skape noe i retning av det partiet vi gjerne skulle ha hatt.
Luksuriøs tilbaketrekning
Noen finner alle partier håpløse og prioriterer fagbevegelsen. Godt. Men fagbevegelsen er jo ikke jamt over en mer radikal kraft enn det partipolitiske venstre. Og det svarer ikke på behovet for et sosialistparti, som skal prøve å føre kampen ute inn i de folkevalgte organene. Å benekte det politiske planet blir å vende tilbake til en slags syndikalisme, som blir utilstrekkelig overfor den utviklete staten som finnes i dagens kapitalisme. Andre vil være ”frie radikalere”. Å være en uavhengig sosialist er bekvemt, og fristende når en sukker over hva partiene har stelt i stand. Men tilbaketrekning er luksuriøst; det overlater jobben med å utvikle et parti til andre.
Fra arbeiderpartihold blir det med rette pekt på at DNA ikke bare forvalter arbeiderbevegelsens historiske arv, at partiet har tette bånd til LO, at det fortsatt har det sterkeste fotfestet blant arbeidervelgere og er et masseparti ved valg. Men er det realistisk å skulle vinne fram med en venstresosialistisk antikapitalisme innen DNA?
Fire grunner taler mot: Viktige deler av DNAs lederkadrer har motsatte klasseinteresser, i privat-statlige konserner og i det korporative toppsjiktet. Sjøl om det finnes andre miljøer i DNA, er den indre organisatoriske kontrollen sterk. Erfaringene med generasjoner av radikale AUF-ere er at de har gått inn i folden etter noen år. Og det finnes ingen artikulert opposisjon; den var i alle fall ikke synlig på det siste landsmøtet.
Partiet Rødt fører i mange saker fram synspunkter som det er enighet om utafor partiet, og har en god del aktive og dyktige folk. Hadde jeg vært sinnelagsetiker, ville jeg kanskje ha støttet det. Men jeg har ingen tro på prosjektet, på at partiet vil komme over et par prosent. I SF i 1971 diskuterte vi hvorvidt vi skulle ha et valgsamarbeid ved kommunevalget bare med NKP. Rolf Ketil Bjørn fra Troms sa da: ”Æ mener no bare det, at ei sekt pluss ei sekt, det blir ei sekt.” Å slå sammen Rød Valgallianse og AKP blir bra mye det samme; det er lite som tyder på at dette har skapt noen breiere bevegelse. Det ville kreve en mye mer omfattende omgruppering. Den andre reservasjonen er at i blant kommer det ytringer fra representanter for Rødt som tyder på at de intet har lært av AKPs historiske feiltak.
Minst dårlig utgangspunkt
Så da står for meg SV igjen som det beste – eller om en vil, det minst dårlige utgangspunktet. Det ville være en bjørnetjeneste å dekke over svakhetene i forhold til det en skulle ha ønsket: Medlemsgrunnlaget og velgerbasisen er primært offentlig ansatte mellomlag, som sjølsagt skal være en viktig bestanddel av, men ikke aleine kan bære, et sosialistisk alternativ.
I motsetning til DNA, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og etter hvert Fremskrittspartiet, har ikke SV feste i organiserte sosiale miljøer utenom partiet; det verver mer enkeltpersoner.
Organisasjonen kunne ha vært sterkere; skoleringsarbeidet har ikke stått høyt på dagsordenen på flere år. Det budskapet som oftest kommer fra partiet, er knyttet til enkeltsaker, sjeldnere til en breiere systemkritikk. Saksorientering har også vært grunnlaget for mange som er rekruttert i Solheims og Halvorsens to tiår.
Ideologien som formidles fra partiets leder, er mer sosialliberal enn sosialistisk: Oppgaven er å avskaffe en restfattigdom, ikke å representere lønnsarbeiderne som klasse. Det er kapitalismens eksesser som kritiseres, ikke kapitalismen som system. Målet er å bevare den eksisterende ”nordiske modellen”, ikke å overskride den. Noen egentlig strategi for regjeringsdeltakingen – utover å komme i regjering – forelå ikke: Valget av regjeringspersonell var ikke omhyggelig; da ville for eksempel etniske minoriteter vært representert.
Her var intet opplegg for viktige symbolske seire de første hundre dagene, enn si noen strategi for å forskyve makt til fellesskapet, slik Høyre for sin del styrket privatinteressene i den forrige regjeringen. Det var ikke organisert fagmiljøer på forhånd som kunne skape noen dybde i politikken, for eksempel når det gjaldt utdanning. Og noen systematisk tanke om og praksis for samarbeid med støttespillere utafor regjeringsapparatet er vanskelig å øyne. At denne regjeringen ikke er noen samfunnsomdannende kraft, men i beste fall justerer utviklingen, var klart fra starten; det bør ikke forundre noen. Problemet er at SVs ministrer ikke har klart å vise forskjellen på primærstandpunkter og nødvendige kompromisser innad i regjeringen.
Men, likevel, her er også sterke sider: SV når trass alt ut over et par prosents oppslutning; det har en styrke som gjør at det kan ha reelle konsekvenser hva partiet gjør i flere spørsmål. En regjering uten SV ville ha vært enda mer systemkonform. SVs egne programmer er langt bedre, sett fra venstresosialistisk hold, enn det budskapet som går ut.
Det har vært en positiv uvikling på noen punkter: Blant annet tas nå behovet for en næringspolitikk mer alvorlig enn for noen år siden; dermed er det tatt noen skritt i retning av å kommunisere med folk som ikke arbeider i det offentlige eller i organisasjons-Norge, men er lønnsarbeidere i privat sektor. På pluss-sida når det gjelder politikken kommer også at SV er det partiet som seriøst har prøvd å kombinere en radikal miljøpolitikk med en radikal sosial politikk. Motsatt store deler av miljørørsla viser SV at dersom det er natursatte grenser for økonomisk vekst, begrunner dette en radikal omfordeling av det som er. Her ligger et potensial til å kombinere verdispørsmål med klassespørsmål, en blanding som er nødvendig om venstresida igjen skal være at alternativ for vanlige lønnsarbeidere. Det er jo ikke slik at folk i arbeiderklassen ikke skjønner alvoret i oppvarming av kloden. De er innstilt på sin del av dugnaden. Men de ønsker ikke å være en sucker, den tullingen som sitter igjen med regningen etter at de andre har gått fra bordet.
Det finnes sterke strømninger i partiet som ønsker en politikk som er klarere sosialistisk. På landsmøtet i vår ble ikke dette ført fram som en systematisk kritikk; trykket for å vise en enhet overfor media la bånd på diskusjonen. Men dette ønsket om en annen linje kom til uttrykk dels ved salens entusiastiske respons på nestleder Audun Lysbakkens tale om behovet for å diskutere hva en sosialistisk forståelse og politikk skal være i det 21. hundreåret. Og det viste seg ved voteringene. Valget av nestleder var et valg mellom politiske linjer, ikke mellom personer aleine. At om lag 45 prosent stemte for Ingrid Fiskaa som nestleder, trass i at det var klart at partilederen ønsket Bård Vegar Solhjell, viser et sterkt mindretall som ønsker en sterkere orientering mot bevegelsene enn mot statsapparatet. Det bør legges til at verken i stortingsgruppa eller i det nye sentralstyret er det noe fast flertall for en linje om ikke å utfordre DNA.
Rekkene bak regjeringen
En pessimistisk bedømming fra venstre vil betone at Solhjell ble valgt, og med det den linja han representerer. Det er rimelig å tolke det slik at flertallet på landsmøtet syntes den nåværende opptreden i regjeringa er tilfredsstillende. Det skal komme helt eksepsjonelt dramatiske begivenheter om noe skal rokke ved måten en deltar i regjeringen på.
Problemet er at dette veit også Jens Stoltenberg, som nå kan presse SVs regjeringsmedlemmer skritt for skritt til høyre i to år. Så i verste fall kan SV gå samme vei som De grønne i Tyskland. Det flertallet som krever at alle slutter rekkene bak regjeringen, har sin maktposisjon i partiet, nok fordi folk er politisk enige, men også takket være autoritære trekk som persondyrking, kontroll over innstillende komiteer etc. Oslo er én basis for denne fløyen, delvis på grunn av nærheten til makta. Et klart flertall av de ansatte sekretærene i parti- og stortingsgruppe sokner hit. Og høyrefløyen i Oslo SV har det siste halvannet år brukt et flertall til å renske ut folk på venstrefløyen fra verv. En annen basis er mindre lag utover landet, der den politiske hverdagen nødvendigvis blir knyttet til en pragmatisk kommunalpolitikk. De større byene utenom Oslo graviterer derimot mot venstre, med Bergen, Trondheim og Stavanger som klare eksempler. For venstremiljøene i partiet er den største faren at de smuldrer opp ved at én og én frustreres og går i passivitet eller ut av partiet.
En mer optimistisk bedømming av mulighetene kan dels hvile på den omfattende debatten i og omkring partiet som nå organiseres om hva sosialistisk politikk skal være, kalt ”Verden til venstre”. Diskusjonen skal romme økonomi og handel, miljø, klasse og kultur, feminisme, migrasjon og minoriteter, utdanning og forskning, geopolitikk, sosialistisk folkestyre og strategi for forandring. Hefter, bøker og konferanser vil komme. Kanskje kan diskusjonen skape et friere og radikalere parti blant dem som er medlemmer. Og det er lov å håpe at det kan skje en ny rekruttering fra ”det reelle partiet”. Når partiet etter valget i 2009 må summere opp hva slags resultater de siste åras strategi har gitt, kan styrkeforholdene mellom strømningene i SV se annerledes ut.
Så får vi da ta en diskusjon om hvordan ”det reelle partiet” best kan komme til uttrykk. Og håpe at det kan bæres fram både av de sosiale bevegelsene – og av en kraftigere underliggende samfunnsmessig bevegelse i og utafor landegrensene. For vi er kanskje hverdagsplatonister, vi sosialister; drømmere vil noen si. Men tenker vi etter, husker vi likevel lærdommene fra den historiske materialismen: verden har endret seg kvalitativt før, og spenningene i det virkelige livet har produsert nye antagonister. Å tro at verden slik den er i dag – det være seg som nordisk regulert kapitalisme eller rå nyliberal kapitalisme – skulle være historiens sluttpunkt, er det mest naive.
Sosialister er gjerne platonister. Ett sted der ute finnes idealet, som dann und wann tar bolig i menneskenes verden, men som vi ser ufullstendig og flimrende, der vi ifølge Platon sitter i vår hule.
Vi har et bilde av det ideelle sosialistpartiet. Det skulle være radikalt, antikapitalistisk og systemkritisk, sjølstendig overfor sosialdemokratiet, uten å være sekterisk. Det skulle arbeide aktivt ute blant folk og binde sammen politisk arbeid på ulike arenaer, i bevegelser og i folkevalgte organer. Det måtte arbeide systematisk med å forstå samfunnet og tilby skolering, være politisk tenkende og nyskapende, uten å hevde at partiet har noen prinsipiell forrang når det gjelder å forvalte innsikter. Det skulle være et sosialt mangfoldig parti med røtter i mange lag og grupper av befolkningen. Det måtte være et demokratisk parti der medlemmene har makta. Og det skulle nå fram til mange mennesker, ha brei oppslutning.
I virkelighetens verden er idealet til stede tidvis og bitvis, i beste fall. La oss diskutere med et snev av realisme: Ni tideler av folket har ikke sluttet seg til et venstresosialistisk alternativ i de vel 50 åra etter andre verdenskrig. Ved gode valg har en trukket 10-12 prosent av stemmene, NKP i 1945, SV i 1973, 1989 og 2001, ved dårlige valg stundom langt mindre. Og i andre nordvesteuropeiske land har situasjonen, med noen variasjoner, vært den samme.
Sjølsagt skal vi leite etter forklaringer i politiske feil som er begått, i den kursen som ulike ledere har valgt. Men å si at hadde det bare vært fulgt en mer radikal linje, ville oppslutningen vært klart større, er neppe riktig. Rød Valgallianse, nå Rødt, har tilbudt et alternativ i en generasjon, men har ved valg ligget på én til rundt to prosent. Det politiske rommet for et radikalt sosialistparti har med andre ord vært begrenset. Den djupere samfunnsmessige bevegelsen har ikke gått mot venstre. Det klassemessige underlaget har også vært avgrenset; etter krigen og inn på 1970-tallet deler av industriarbeiderklassen og radikaliserte mellomlag, nå mest det siste.
Et reelt fellesskap
Dette budskapet har en god side: Venstresosialister bør ikke drive for mye med sjølpisking; det er ikke primært manglende subjektiv vilje og innsats det har skortet på. Men det har også en mindre optimistisk dimensjon: Det er mildt sagt ikke gjort i en håndvending å skape det sosialistiske, radikalt demokratiske partiet og den oppslutningen det burde ha hatt. Men det er rom for å gjøre det bedre.
For det første har venstresosialister og kommunister spilt en større politisk rolle enn valgtilslutningen viser, i fagbevegelsen, i andre bevegelser og ikke minst i kampene som holdt Norge utafor EF/EU i 1972 og 1994. For det andre har partier av denne typen maktet å skape atskillig større oppslutning, ikke bare i land med en sterk kommunistisk tradisjon som Frankrike og Italia, men også i et land som Nederland, der Sosialistpartiet trakk over 20 prosent ved det siste valget.
Så hvor starter vi hvis vi ikke tror at det platonsk ideelle partiet av seg sjøl tar bolig i menneskenes verden? Et startpunkt er dette: Det finnes i dag et ”reelt parti” som ikke samsvarer med noen av de eksisterende partiene, et opplevd menings- og handlingsfellesskap, som har vært noe av det mest gledelige for dem som har vært aktive på venstresida de seinere åra. Med slektskap i meninger og samarbeid har også fulgt økt tillit. Det omfatter mange partiløse, som i den strømningen i fagbevegelsen som kommer til uttrykk i Trondheims-konferansen, i bevegelsen for en annen type globalisering og mot imperialistisk krig. Det omfatter deler av Arbeiderpartiets venstrefløy, medlemmer av Rødt med unntak av en del sekterister, og i gode stunder om lag halvparten av SV. Det omfatter SU, RU og Rød Front, og mange innen ungdomsorganisasjoner utenom partiene.
Meningsforskjellene er størst når det gjelder taktiske overveielser. For å si det enkelt: Vi tenker alle som Tante Sofie i Kardemomme by: ”Hvis alle andre gjør som meg, da ville alt bli bra.” Alle ønsker at de andre skal gå inn og styrke posisjonen deres innad i de eksisterende partiene og organisasjonene. La meg begrunne hvorfor også jeg sier som Tante Sofie, hvorfor jeg finner at SV trass forbehold er det beste utgangspunktet for å skape noe i retning av det partiet vi gjerne skulle ha hatt.
Luksuriøs tilbaketrekning
Noen finner alle partier håpløse og prioriterer fagbevegelsen. Godt. Men fagbevegelsen er jo ikke jamt over en mer radikal kraft enn det partipolitiske venstre. Og det svarer ikke på behovet for et sosialistparti, som skal prøve å føre kampen ute inn i de folkevalgte organene. Å benekte det politiske planet blir å vende tilbake til en slags syndikalisme, som blir utilstrekkelig overfor den utviklete staten som finnes i dagens kapitalisme. Andre vil være ”frie radikalere”. Å være en uavhengig sosialist er bekvemt, og fristende når en sukker over hva partiene har stelt i stand. Men tilbaketrekning er luksuriøst; det overlater jobben med å utvikle et parti til andre.
Fra arbeiderpartihold blir det med rette pekt på at DNA ikke bare forvalter arbeiderbevegelsens historiske arv, at partiet har tette bånd til LO, at det fortsatt har det sterkeste fotfestet blant arbeidervelgere og er et masseparti ved valg. Men er det realistisk å skulle vinne fram med en venstresosialistisk antikapitalisme innen DNA?
Fire grunner taler mot: Viktige deler av DNAs lederkadrer har motsatte klasseinteresser, i privat-statlige konserner og i det korporative toppsjiktet. Sjøl om det finnes andre miljøer i DNA, er den indre organisatoriske kontrollen sterk. Erfaringene med generasjoner av radikale AUF-ere er at de har gått inn i folden etter noen år. Og det finnes ingen artikulert opposisjon; den var i alle fall ikke synlig på det siste landsmøtet.
Partiet Rødt fører i mange saker fram synspunkter som det er enighet om utafor partiet, og har en god del aktive og dyktige folk. Hadde jeg vært sinnelagsetiker, ville jeg kanskje ha støttet det. Men jeg har ingen tro på prosjektet, på at partiet vil komme over et par prosent. I SF i 1971 diskuterte vi hvorvidt vi skulle ha et valgsamarbeid ved kommunevalget bare med NKP. Rolf Ketil Bjørn fra Troms sa da: ”Æ mener no bare det, at ei sekt pluss ei sekt, det blir ei sekt.” Å slå sammen Rød Valgallianse og AKP blir bra mye det samme; det er lite som tyder på at dette har skapt noen breiere bevegelse. Det ville kreve en mye mer omfattende omgruppering. Den andre reservasjonen er at i blant kommer det ytringer fra representanter for Rødt som tyder på at de intet har lært av AKPs historiske feiltak.
Minst dårlig utgangspunkt
Så da står for meg SV igjen som det beste – eller om en vil, det minst dårlige utgangspunktet. Det ville være en bjørnetjeneste å dekke over svakhetene i forhold til det en skulle ha ønsket: Medlemsgrunnlaget og velgerbasisen er primært offentlig ansatte mellomlag, som sjølsagt skal være en viktig bestanddel av, men ikke aleine kan bære, et sosialistisk alternativ.
I motsetning til DNA, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og etter hvert Fremskrittspartiet, har ikke SV feste i organiserte sosiale miljøer utenom partiet; det verver mer enkeltpersoner.
Organisasjonen kunne ha vært sterkere; skoleringsarbeidet har ikke stått høyt på dagsordenen på flere år. Det budskapet som oftest kommer fra partiet, er knyttet til enkeltsaker, sjeldnere til en breiere systemkritikk. Saksorientering har også vært grunnlaget for mange som er rekruttert i Solheims og Halvorsens to tiår.
Ideologien som formidles fra partiets leder, er mer sosialliberal enn sosialistisk: Oppgaven er å avskaffe en restfattigdom, ikke å representere lønnsarbeiderne som klasse. Det er kapitalismens eksesser som kritiseres, ikke kapitalismen som system. Målet er å bevare den eksisterende ”nordiske modellen”, ikke å overskride den. Noen egentlig strategi for regjeringsdeltakingen – utover å komme i regjering – forelå ikke: Valget av regjeringspersonell var ikke omhyggelig; da ville for eksempel etniske minoriteter vært representert.
Her var intet opplegg for viktige symbolske seire de første hundre dagene, enn si noen strategi for å forskyve makt til fellesskapet, slik Høyre for sin del styrket privatinteressene i den forrige regjeringen. Det var ikke organisert fagmiljøer på forhånd som kunne skape noen dybde i politikken, for eksempel når det gjaldt utdanning. Og noen systematisk tanke om og praksis for samarbeid med støttespillere utafor regjeringsapparatet er vanskelig å øyne. At denne regjeringen ikke er noen samfunnsomdannende kraft, men i beste fall justerer utviklingen, var klart fra starten; det bør ikke forundre noen. Problemet er at SVs ministrer ikke har klart å vise forskjellen på primærstandpunkter og nødvendige kompromisser innad i regjeringen.
Men, likevel, her er også sterke sider: SV når trass alt ut over et par prosents oppslutning; det har en styrke som gjør at det kan ha reelle konsekvenser hva partiet gjør i flere spørsmål. En regjering uten SV ville ha vært enda mer systemkonform. SVs egne programmer er langt bedre, sett fra venstresosialistisk hold, enn det budskapet som går ut.
Det har vært en positiv uvikling på noen punkter: Blant annet tas nå behovet for en næringspolitikk mer alvorlig enn for noen år siden; dermed er det tatt noen skritt i retning av å kommunisere med folk som ikke arbeider i det offentlige eller i organisasjons-Norge, men er lønnsarbeidere i privat sektor. På pluss-sida når det gjelder politikken kommer også at SV er det partiet som seriøst har prøvd å kombinere en radikal miljøpolitikk med en radikal sosial politikk. Motsatt store deler av miljørørsla viser SV at dersom det er natursatte grenser for økonomisk vekst, begrunner dette en radikal omfordeling av det som er. Her ligger et potensial til å kombinere verdispørsmål med klassespørsmål, en blanding som er nødvendig om venstresida igjen skal være at alternativ for vanlige lønnsarbeidere. Det er jo ikke slik at folk i arbeiderklassen ikke skjønner alvoret i oppvarming av kloden. De er innstilt på sin del av dugnaden. Men de ønsker ikke å være en sucker, den tullingen som sitter igjen med regningen etter at de andre har gått fra bordet.
Det finnes sterke strømninger i partiet som ønsker en politikk som er klarere sosialistisk. På landsmøtet i vår ble ikke dette ført fram som en systematisk kritikk; trykket for å vise en enhet overfor media la bånd på diskusjonen. Men dette ønsket om en annen linje kom til uttrykk dels ved salens entusiastiske respons på nestleder Audun Lysbakkens tale om behovet for å diskutere hva en sosialistisk forståelse og politikk skal være i det 21. hundreåret. Og det viste seg ved voteringene. Valget av nestleder var et valg mellom politiske linjer, ikke mellom personer aleine. At om lag 45 prosent stemte for Ingrid Fiskaa som nestleder, trass i at det var klart at partilederen ønsket Bård Vegar Solhjell, viser et sterkt mindretall som ønsker en sterkere orientering mot bevegelsene enn mot statsapparatet. Det bør legges til at verken i stortingsgruppa eller i det nye sentralstyret er det noe fast flertall for en linje om ikke å utfordre DNA.
Rekkene bak regjeringen
En pessimistisk bedømming fra venstre vil betone at Solhjell ble valgt, og med det den linja han representerer. Det er rimelig å tolke det slik at flertallet på landsmøtet syntes den nåværende opptreden i regjeringa er tilfredsstillende. Det skal komme helt eksepsjonelt dramatiske begivenheter om noe skal rokke ved måten en deltar i regjeringen på.
Problemet er at dette veit også Jens Stoltenberg, som nå kan presse SVs regjeringsmedlemmer skritt for skritt til høyre i to år. Så i verste fall kan SV gå samme vei som De grønne i Tyskland. Det flertallet som krever at alle slutter rekkene bak regjeringen, har sin maktposisjon i partiet, nok fordi folk er politisk enige, men også takket være autoritære trekk som persondyrking, kontroll over innstillende komiteer etc. Oslo er én basis for denne fløyen, delvis på grunn av nærheten til makta. Et klart flertall av de ansatte sekretærene i parti- og stortingsgruppe sokner hit. Og høyrefløyen i Oslo SV har det siste halvannet år brukt et flertall til å renske ut folk på venstrefløyen fra verv. En annen basis er mindre lag utover landet, der den politiske hverdagen nødvendigvis blir knyttet til en pragmatisk kommunalpolitikk. De større byene utenom Oslo graviterer derimot mot venstre, med Bergen, Trondheim og Stavanger som klare eksempler. For venstremiljøene i partiet er den største faren at de smuldrer opp ved at én og én frustreres og går i passivitet eller ut av partiet.
En mer optimistisk bedømming av mulighetene kan dels hvile på den omfattende debatten i og omkring partiet som nå organiseres om hva sosialistisk politikk skal være, kalt ”Verden til venstre”. Diskusjonen skal romme økonomi og handel, miljø, klasse og kultur, feminisme, migrasjon og minoriteter, utdanning og forskning, geopolitikk, sosialistisk folkestyre og strategi for forandring. Hefter, bøker og konferanser vil komme. Kanskje kan diskusjonen skape et friere og radikalere parti blant dem som er medlemmer. Og det er lov å håpe at det kan skje en ny rekruttering fra ”det reelle partiet”. Når partiet etter valget i 2009 må summere opp hva slags resultater de siste åras strategi har gitt, kan styrkeforholdene mellom strømningene i SV se annerledes ut.
Så får vi da ta en diskusjon om hvordan ”det reelle partiet” best kan komme til uttrykk. Og håpe at det kan bæres fram både av de sosiale bevegelsene – og av en kraftigere underliggende samfunnsmessig bevegelse i og utafor landegrensene. For vi er kanskje hverdagsplatonister, vi sosialister; drømmere vil noen si. Men tenker vi etter, husker vi likevel lærdommene fra den historiske materialismen: verden har endret seg kvalitativt før, og spenningene i det virkelige livet har produsert nye antagonister. Å tro at verden slik den er i dag – det være seg som nordisk regulert kapitalisme eller rå nyliberal kapitalisme – skulle være historiens sluttpunkt, er det mest naive.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen