LONGYEARBREEN, SVALBARD (Dagbladet): En gammel trepall blir flyttet bort.
En åpning i den kritthvite snøen åpenbarer seg. Døra åpnes for besøk i en av Longyearbyens mest karakteristiske og spennende turmål: under Longyearbreen.

Under breen har smeltevann laget et kunstverk av lange og dype ganger. Noen
steder er det så smalt at en så vidt kan klare å presse seg gjennom, andre steder er det store rom hvor det er flere meter opp til taket. Dette er slett ikke turen for den som lider av klaustrofobi. Men dersom du tør, er dette en tur som virkelig kan anbefales - og som seint vil glemmes.

Turguiden Anders Søyland i Spitsbergen Travel plukker oss opp i sentrum av Longyearbyen. Med beltebil skal han bringe oss opp gjennom byen, forbi Nybyen og opp til breen. Lokalkjente breklatrere kan besøke Longyearbreeens spennende isverden uten assistanse.

For oss andre er det kvalifisert guide som gjelder. Man kan selvsagt gå til fots eller bruke snøscooter, men beltebil er et godt alternativ for en liten gruppe som vår. Motorisert ferdsel er tillatt her, men ikke på nabobreen, Larsbreen, som er forbeholdt
skiturister

Vinterkledd i dypet
Noen ganger er vi 10-12 personer ned i breen, men mange synes det er bedre med mindre grupper, forteller Anders mens han utstyrer oss med hjelm og hodelykt.
Ellers trenger du bare godt vinterutstyr, og selvsagt gode og varme tursko. Ute er det den 18 minusgrader, klarvær og en flott utsikt ned mot byen, 15 minutters kjøring unna.

Et klatretau å holde seg i er godt å ha når vi klatrer ned i snøhula, og fem-seks meter lenger nede kjenner vi glattpolert stålis under beina. Taket er lavt og vi må raskt ned på kne, mens vi prøver å få feste med votter og knær. Det er ikke lett når underlaget er skrått oppover. Og allerede nå kjennes det at temperaturen er steget til «varme» 3-4 minusgrader.

Iskrystallene på tak og vegger drysser ned i nakken når en kommer borti dem med hjelmen, og isgangene snor seg innover og oppover. Noen ganger ser vi dype krater åpne seg på siden av smeltevannsgangen. Men på de bratteste stedene er det festet isbolter og klatretau - for sikkerhets skyld. Ingen vil rutsje utfor isskråningene!

- Utrolig vakkert, og slett ikke så skummelt som jeg trodde på forhånd, sier Siv Fagerbekk fra Oslo. Smilet blir bredere og bredere etter hvert som vi kommer inn i hulen og ser nye formasjoner og utfordringer.

Svart og stille
- Pass dere her, sier veiviser Anders, og peker ned på den tynne isen vi skal til å gå over. Her er det smeltevann under, og lett å plumpe nedi. Litt seinere på turen er det akkurat det som skjer med to ifølge. Ufarlig, men vått…

Vi kommer inn i et av «rommene» og det er på tide med kaffepause. Mange som besøker Svalbard går bokstavelig talt under jorda nær de besøker gruvesamfunnet i nord. Et besøk ned i de svarte gruvene er spennende og lærerikt. Mindre mørkt blir det selvsagt ikke når vi skrur av lyktene nede i isen. Sju til ti meter med is over oss gjør det stille, mørkt og
fascinerende. Issvuller, hengende isspyd, små hengende «isjuletrær». Formasjonene er utallige, og vakre.

Besøk her nede er bare mulig fram til issmeltingen starter seinere i vår. Da fylles gangene med vann og nye veier graves ut. Neste års besøkende går helt andre runder enn vi går i dag. Og de skikkelig barske har ned seg klatreutstyr og rappellerer enda dypere nedover. Gjerne 5-10 meter nedover. Men vi andre gjør det lettere: Vi kryper inn i en ny gang, kommer tilbake til kaffepauserommet og plukker opp ryggsekkene vi satte igjen i sted.

En time seinere er vi igjen ute og oppe i det blå dagslyset over nordhavet. Luka i snøen tettes igjen, og turen går ned igjen til Longyearbyen. Til deilig middag på hotellet, og der isbiter i drinken etterpå ikke blir helt det samme etter dagens tur til isens indre.