Det har i det siste vært stort fokus på hvordan antallet mottakere av offentlige ytelser øker.
Samfunnsanalytikeren i «mannen i gata» deles i ofte to fraksjoner; de som mener trygdemottakere er snyltere og derfor bør straffes for å ikke delta i arbeid- og samfunnslivet på lik linje med andre, og de som mener at økte trygdeutbetalinger er et resultat av at flere overlever i det moderne helse-Norge.

Undertegnede er en av de som er overbevist om at det siste er tilfelle. Hadde ikke helseapparatet fanget opp meg ville jeg vært død for flere år siden. Så håper jeg allmenheten ser i nåde for meg fordi jeg overlevde og derfor i skrivende stund er avhengig av sosiale ytelser for å fortsette å leve. Så kan man heller stille seg spørsmålet om å tilbaketrekke sosiale ytelser i utstrakt forstand er å bidra til aktiv dødshjelp..?

Jeg kan bare snakke for meg selv, ut i fra mine erfaringer og tanker omkring det å leve med alvorlig psykisk sykdom.

Når folk spør meg om bipolar lidelse pleier jeg å si at det er en fysisk sykdom med psykiske symptomer. Kroppen min produserer ikke nok av et stoff som hjernen trenger til å kontrollere følelsesspekteret mitt. I likhet med andre mangelsykdommer er dette noe jeg i større eller mindre grad må ta medisiner for resten av livet. Dette er min forståelse av hvordan ting henger sammen i hvertfall.

Symptomene er veldig individuelle og det er derfor vanskelig å generalisere ved spørsmålet om hva som kjennetegner bipolar lidelse. Det som gjelder for meg trenger ikke nødvendigvis samsvare med andres opplevelse av sin sykdom.

Depresjoner blir gjerne fulgt av ord som nedstemthet, tristhet, eksistensielle spørsmål og hvem er jeg i den store sammenhengen. Mine nedturer vil jeg beskrive som sjelelig og fysisk smerte på grensen til hva jeg klarer å forholde meg til. Det er derfor selvmord er så hyppig omtalt som fare ved bipolar lidelse. Lidelse er Ordet. Bipolar er kjennetegnet.

Oppturer kommer med en bismak. Det er deilig å kjenne at jeg har overskudd til å komme gjennom dagene. Energi til å treffe venner. Til å vaske klær, gå i butikken, lage god mat. Det er de gangene jeg planlegger alt mulig. Prosjekter jeg skal begynne på, ting jeg skal invitere til, venner og familie som skal følges opp.

Bismaken hander om faren for nedtur, ved hver opptur VET jeg at den er uungåelig. Det kan ikke vare, og det er derfor man prøver å få til mest mulig underveis. Fallgruven kommer ved uinnfridde forventninger eller uforutsette hendelser. Det skal ingenting til før jeg bikker over, enten ved at jeg tar på meg for mye, ønsker å få til mer enn jeg klarer eller at jeg ber andre om noe de ikke kan innfri. Så oppturer er nesten like skumle som nedturer.

To ganger har jeg vært tvangsinnlagt på akuttpsykiatrisk. Første gang var før jeg ble utredet for bipolar lidelse og hadde feilaktig blitt gitt antidepressiva en stund. Det fungerte jo ikke og endte i en liten episode hvor jeg prøvde å kvele meg selv med en ledning bare for å kjenne hvordan det føltes. Andre gangen var før jeg ble ordentlig stabilisert på de medisinene jeg tar idag. Fikk et hysterisammenbrudd som ble fremprovosert av uinnfridde forventninger og som endte med tur til legevakten. Det er fortsatt vanskelig for meg å ha forhåpninger til noe som helst, eller å forvente noe av meg selv. Om jeg faller, faller jeg hardt, og det er veldig lite som skal til.

Men selv om jeg er stabilisert er jeg ikke utenfor faresonen. «Stabiliseringen» betyr for meg at selv om jeg fortsatt har uforutsigbare oppturer og nedturer, klarer jeg å beholde kontrollen i den grad at jeg unngår de verste store sammenbruddene eller ukritisk utagering. Jeg ble senest vurdert for psykiatri-innleggelse for 3 måneder siden. Da hadde jeg en periode hvor jeg var utslitt av å leve, og å måtte forholde meg til et system som virket mer opptatt av å motarbeide meg enn å hjelpe meg.

Livet underlagt offentlige ytelser og instanser er ikke lett, og i hvertfall ikke den soveputen mange ser ut til å tro det er. Det er en fulltidsjobb, hvor jeg pendler mellom legekontor, Nav og sosialkontor bare for å holde hodet over vannet og kroppen min i live.

Jobben består av stadige søknadsprosesser og viljestyrke for å kunne overleve en dag til, og en dag til, og en dag til. Sosialkontoret stiller ikke opp mer enn de må, og bare dersom de ikke klarer å finne på en formulering som gjør at de kan avslå en ytelse, eller i det minste kutte ned på den. Trygdeutbetalingene ligger på under det som er laveste sosialhjelpsnorm, så jeg antar jeg befinner meg i statistikken over Norges fattigste.

Heldigvis har jeg en bra lege som støtter meg og som fortløpende vurderer om jeg har psyke til å med galgenhumor flire av livssituasjonen min, eller om jeg er i akutt fare for å fjerne meg fra den.

Det er ingenting som mangler på arbeidsviljen min. Jeg har tjent mine egne lommepenger fra jeg var 15 og vært stolt av det.

Desverre gjorde jeg den idiotiske beslutningen om å klare meg som best jeg kunne med studielån mens jeg studerte. Så jeg var flink og levde på strengt budsjett, levde ikke opp til folks verste assosiasjoner om utagerende studentliv og var blant dem som kom meg i gjennom med relativt høye karakterer. Så ble jeg syk siste semesteret av utdanningen. Da jeg kom innunder trygdesystemet tok de utgangspunkt i siste årslønn eller snitt av inntekt de siste tre årene for å beregne ytelse. Dermed ble jeg minstebidragsmottaker. Jeg hadde jo vært flink, men ble samfunnets taper.

Etter rehabiliteringsfasen prøvde jeg ut ulike tiltak som jeg skaffet på eget initiativ. Startet med arbeid på 50%, måtte trappe ned til 30% og i lengden ble det også for mye. Jeg prøvde studier. Klarte 6 uker før jeg brøt sammen.

Så den uopplyste ignorante holdningen mange har om at trygdemottakere er snyltere er sårende. Det blir å føle seg dobbelt mislykka, for en; å ikke klare å leve opp til samfunnets forventninger, og to; måtte innse mine egne begrensninger. Eneste jobben jeg klarer er å holde meg gående, og selv det trenger jeg hjelp til i perioder.

Jeg leste en debatt en dag om økende antall trygdebrukere år etter år, og en eneste kommentar blant alle som fordømte snyltere og lathanser kommer jeg aldri til å glemme, den traff meg og hevet seg over andre fordømmende utsagn.

«Grunnen til at flere blir trygdebrukere er fordi flere overlever tilstander som tidligere ville tatt livet av dem.»

Det er så sant.

Innlegget er anonymisert etter ønske fra innsenderen.