(Dagbladet.no) Ingen by er som Tokyo. Og samme hva du hadde forestilt deg så er den
ikke akkurat slik du hadde tenkt.

Om du kommer hjem med kjærlighet eller avsky, avhenger selvfølgelig litt av din egen innstilling. Om du er disponert for stor pasjon for storbyer, for eksempel. Men veldig mye
avhenger også av dem som kaller stedet for sitt. For hvordan japanere møter turister deles i hovedsak opp i to, hvorav den ene er vanvittig arrogant og uforskammet.

Derfor kan det være lurt å være litt forberedt. For eksempel på å bli kastet ut av en restaurant fordi man ikke snakker japansk det vil si å kunne lese menyen og bestille uten å være til bry. Eller at ingen du møter innrømmer å kunne et ord engelsk, de ser rett gjennom deg og haste videre. Ingen drosjer stopper.

Det er med andre ord gull verdt å kunne få noen til å ta seg med rundt.

Te på japansk
Vår redningsmann heter Izuru Yokomura og er journalist i The Asahi Shimbun, Japans ledende avis. Han kjenner sin by. Og sitt jet lag. Det er forbudt å gå og legge seg, selv om det føles som om du er på tidenes natterangel.

Klokka viser tolv om formiddagen. Det får så være at det er umulig å snakke i fullstendige setninger, vi skal ut og drikke te.
 
Stedet vi møter ham på ser ut som en ganske moderne kafé. Vi setter oss ned rundt en lav bar, og snart kommer ei jente bak disken. Og begynner å forberede teen.

Det helles, varmes og røres i et sinnerikt system. Izuru forklarer at det finnes forskjellige
måter å gjøre dette på, selv ikke han kjenner alle hemmelighetene men han skal sørge for at vi ikke dummer oss ut.

Når vi får teen i hende, er det på tide med instruksjon. Hun setter teskålen foran deg med
fronten, den fineste delen, mot deg. Det første du skal gjøre, er å ta den opp og beundre den, sier Izuru. Teskålene er ofte små kunstverk i seg selv, og kan koste betydelige
summer.

Deretter dreier du den litt til sida, for å ikke drikke rett fra fronten. Ta en stor slurk, drikk den gjerne helt tom og smil og si hvor utrolig godt det var! Ha-ha! 

Gammel tradisjon
Som du skjønner, handler tedrikking i Japan ikke så mye om å faktisk drikke te. Det er like mye en filosofi, en kunst og et håndverk som i en tradisjonell seremoni inkluderer
vakker keramikk, kimonoer, kalligrafi, mat og hagedesign. Til sammen skal alt dette skape en «bare i dette øyeblikket»-opplevelse.

Opprinnelig var det noe zen-prester og samuraier gjorde, for å fokusere på det vakre i det
enkle og naturlige.

Beklager, men man kan ikke snakke om Japan uten å snakke om toaletter. Naturlig nok etter å ha drukket en del te finner man veien ut i bakgården og inn i det som heldigvis er langt mer enn et hull i bakken. Ved første øyekast kan toalettet se ut som noe du har hjemme, men før du setter deg ned, bør du vite hva du utsetter deg for.

Vil du for eksempel ha en vannsprut etterpå? Er du nå helt sikker? Snakker vi da skikkelig dusj eller bare litt sildrende vann? Og hva med brusende varmluft, for å tørke? En rekke finesser og knapper, men det faktum at så å si alle toaletter er utstyrt med varme i toalettringen, er en luksus du ikke ante du behøvde, før du prøvde.

Apropos. Japan er et ekstremt praktisk land. Og på offentlige toaletter kan du ofte finne en liten stol på veggen der inne som en fastmontert Tripp-trapp-variant, slik at du kan sette barnet ditt fra deg mens du er opptatt.
 
Men nå er det heldigvis snart tid for å sove. Selv om du er i en by hvor ingenting noen gang bare er bare. I dette landet et det i hovedsak tre måter å sove på: tradisjonelt, business
og luksus. Og du bør prøve alle tre.

Roykan
Vi tok først noen netter på et såkalt businesshotell. Det er kjekt og greit om du er ny i en ny verdensdel og kanskje vil ha noe kjent og kjært. I hvert fall ei seng du kan kjenne igjen.
Så får det heller bæres over med bare kokt mat til frokost (da snakker vi alt fra egg til kål, nudler og fisk).

Men du har liksom ikke vært i Japan uten å ha bodd på et tradisjonelt vertshus, et ryokan. Disse små overnattingsstedene finner du over alt, også midt i Tokyo. Det er billig, sjarmerende, ekstremt japansk. Og kaldt. Eller, på det lille rommet vårt hvor tak, seng og vegger var laget av tatami (flettede stråmatter) sto det en ovn og dampet. Men når man skulle ut derfra og det skulle man jo, gjerne om natten, etter å ha ligget og grudd seg lenge og vel måtte man til slutt innse realitetene: På disse felles baderommene finnes ofte ikke oppvarming. Derimot iherdig lufting og åtte grader ute.

Friskt med en dusj om morgenen.

Men dette kan for oss protestanter være den perfekte forberedelse for det som etter vår mening bør avslutte ethvert besøk i Tokyo. Egentlig uavhengig om du har sett filmen «Lost in Translation», må du bare late som om du er rik på hotellet Park Hyatt. Se ut over byen gjennom de store vinduene, gå alene i de tomme gangene (som mirakuløst nesten alltid er tomme selv om hotellet er fullt) og føle deg akkurat sånn passe alene og melankolsk
som Scarlett Johansson og Bill Murrey har gjort før deg.

Alle filmopptakene ble faktisk gjort om natten, forteller PR-ansvarlig Karina Shima. Hun er med andre ord vant til å være opp på denne tida av døgnet. Nå er det også natt, for skal vi ta bilder på hotellet må det være kjemisk renset for muligheter til å forstyrre gjestene.

Fiskemarked
Etter at svømmehallen er stengt, kan vi gå inn. Etter at baren i toppetasjen er stengt, klokka to, kan vi gå inn. Og så videre, og så videre, ut over natta. Vi setter diskresjon veldig høyt. De setter i det hele tatt gjestene veldig høyt.

Neste formiddag får et amerikansk ektepar i over en halv time matet inn med skje hvordan de skal komme seg til den nærmeste T-banestasjonen. Og kjøpe billett. Noen ganger skal man kanskje bare ta en drosje.

Men tilbake til Karina Shima. Hun gir nemlig det beste rådet for en turist i denne storbyen. Alle her skal til fiskemarkedet, det er ikke snakk, det er ikke noe å gå glipp av, gudene vet om du noen gang kommer tilbake.

Derfor velter horder seg ut av sengene klokka fire om natta, drar på tvers av byen og prøver å få med seg den sagnomsuste tunfiskauksjonen som noen ganger, noen ganger ikke, er åpen for turister.

Hun sier: Hvis det ikke er så farlig med den tunfisken, hvis dere bare vil se selve markedet som er helt fantastisk i seg selv. Ja, da holder det om dere er oppe før sju.

Aaaaah.
Vi lener oss tilbake i taxien og suser av gårde.

Å være sjåfør i Tokyo er for øvrig en jobb for de helt spesielt interesserte. Veisystemet kan best beskrives som mangel på system. Eller logikk. Adressen til et hus er ikke ei gate, men et område hvor tallene er tilfeldig plassert. Dette skulle visstnok gjøre Tokyo umulig å erobre utenfra, og slik er det også den dag i dag.

Vet du ikke eksakt hvor du skal, og har mulighet til å forklare dette på japansk, så må du ha med et kart som viser akkurat hvor huset er. Og selv da kan det bli vanskelig. Med mindre du får en sjåfør av den moderne varianten, som har GPS, taster inn telefonnummeret til dem du skal besøke og vips er du der.

Men sjansen er større for at han bare ser rett gjennom deg og kjører videre.
Det kommer litt an på om du elsker byen eller den hater deg.