Jeg står i enden av en strand sør for Goa i India.

Altså ikke i Goa, men sør for Goa.

Stranda heter Ohm Beach og sies å være den vakreste i hele India.

Jeg står her sammen med en kvinne som vil selge meg ei T-skjorte. Vi snakker ikke samme språk, men på T-skjorta står det: It’s better in Goa. Tro meg, det er ikke bedre i Goa enn her på Ohm Beach, men det er dét det står på T-skjorta:

It’s better in Goa.

Men vi tar det fra starten.

Jeg har kommet med toget nordfra. En rickshaw har kjørt meg gjennom de subtropiske skogene og ned de bratte bakkene, gjennom grønnsakmarkedet og inn i den hellige byen på den hvite stranda. Gokarna. Sola står lavt over de røde teglsteinstakene. Hinduene tasser ut og inn av templene, kuene lunter gjennom smugene. Jeg betaler sjåføren, rusler over ei lita bru og inn på Prema Restaurant nede på stranda. Og der sitter ekteparet som har servert hippier og indiske pilgrimer i mer enn to tiår.

- Jeg husker godt den første som kom. John fra England, var det ikke det? Han morsomme med krøllene. Det var i 1987, sa hun.

- Nei, sa han.

- Det var Bob fra Amerika som kom i 87. John kom året etter. Det var de to første. Vi trodde alle fra Vesten ville være i Goa, men plutselig var de her. Jammen er det over tjue år siden. Tida flyr.

Det er ikke mye som har skjedd verken inne i Prema Restaurant, på stranda utafor eller i Gokarna som sådan. Ekteparet Chinto og Sjivita sitter innerst i sin spartanske vegetarrestaurant og ser middagsrettene flakse ut av det rykende kjøkkenet. Der sitter en gammel hippie med fletter i skjegget og drikker sin chai. Der sitter et ungt, forelsket indisk par på pilegrimsreise og deler et beger mango-is. Der sitter en familie tyske backpackere og spiser med hendene fra en stor thali.

- Det kommer ikke til å skje noe med Gokarna, sier Chinto.

- Det kommer til å forbli sånn som det er nå. Han slår teatralsk ut med hendene for å vise fram sin thali-restaurant.

- Vi selger vann på flaske, pannekaker og spagetti. Mer tilpasset enn dette blir vi ikke. Vi blir ikke noe nytt Goa, ingen charterreiser, ingen fullmånefester, ingen barer med engelsk fotball. Og hvorfor blir vi ikke det? Fordi det er prestene som bestemmer her. Bramin-prestene. Sånn har det alltid vært. Gokarna er et hellig sted. Byen er bygget rundt de gamle templene. Braminene eier alle tomtene, og de vil fortsette å gjøre det. Tror de at de vil ha hoteller ved tempelportene?

Chinto rister på hodet og smiler. Han sier noe til sin kone på kannadai og kona sier:

- Vi har jo hippiene. De vil alltid komme. Men dem er det ikke så mange av. Og de plager ikke prestene. Du vet, hippiene er ikke så opptatt av templene. Hippiene liker atmosfæren. The vibe, som de sier. De liker at det er templer her, men de er jo ikke hinduer. De liker bare at det er stille og rolig og at det hviler en slags hellig spirit over byen. Og at de kan ligge i hengekøyene sine og slappe av. Jeg liker hippiene.

En kvinne fra England entrer restauranten. Hun driver med astrologi nede på stranda. Hver formiddag mellom ti og tolv. Det er bare å booke time. Hun gir oss løpesedler. Chinto fortsetter:

- De sier vi har de fineste strendene i India. Har du vært på noen av dem? Kjenner du veien? Du går over den lille brua der, opp gjennom Car Street, forbi Shiva-tempelet, til den lille plassen der de selger offergaver, og når du kommer til Ganesh-tempelet, holder du til høyre og så følger du smuget opp på høyden der oppe.

Hun peker.

- Derfra kan du se helt til Goa i nord, og til Ohm Beach i sør. Har du hørt om Ohm beach?

- Det var Bob som kalte det Ohm beach, sier Rajini.

- Nei, det var John, sier Chinto.

- Å. Bob, ja, sier Rajini.

- Fordi formen på de to buktene likner det hellige Ohm-symbolet.

Den indiske kvinnen tegner det hinduistiske mantraet i lufta.

Mannen nikker.

- Skjønner du veien da?

Han gjentar alt han har sagt. Brua, templene, smuget, høyden.

- Og så kommer du ned på Kudle Beach, men du stopper ikke der. Du går over den neste høyden også, og så ser du stranda.

Som sin kone tegner han Ohm-mantraet i lufta.

- Ohm. Den vakreste stranda av dem alle. Men gå dit tidlig. Det er fryktelig varmt å gå over høyden midt på dagen.

Rajini kommer med maten. Masala dosa, en sprø rispannekake fylt med currykrydete grønnsaker, et beger agurkyoghurt og en bolle ris.

- 45 rupier, sier hun og smiler.

Seks kroner. Og dagen etter går jeg gjennom byen, jeg møter braminer i bar overkropp med fargepudder i ansiktet og små brett med offergaver i hendene. Jeg møter små flokker med kuer på jakt etter matrester fra markedet. Og kvinner som skal bade i det hellige bassenget for å sikre en bedre inkarnasjon. Jeg går opp noen smale trapper, over de to høydene, forbi den tomme Kudle Beach, og der åpenbarer den seg, Indias vakreste strand. Ohm Beach. Hippiene i Goa har snakket om den i to tiår allerede, men ingenting har skjedd. Det er nesten ikke mennesker her. Bare et par-tre kuer som rusler i vannkanten, en bonde som selger mango og ananas, et par lokale båteiere og et knippe backpackere som har funnet noen flekker med skygge under palmene.

Og det er her hun står, kvinnen med T-skjortene. Hun har visst kjøpt dem veldig billig fra en grossist i Goa. Det finnes ikke T-skjorter med Gokarna eller Ohm beach på. Så jeg kjøper en. It’s better in Goa. Jeg bader, spiser mango, legger meg i ei hengekøye, og utpå ettermiddagen rusler jeg opp på åskammen. Der ligger SwaSwara, et digert feriekompleks i sandstein blant palmer, banyatrær og grønne plener. Og så booker jeg time hos Baiji, massøren fra Kerala.

- Lukk øynene. Trekk pusten. Og tell til fire. En, to.

Baiji blir stille. Han tasser barbeint bort til hjørnet av rommet og tenner en pinne av sandeltre og setter på en cd med langsomme sitarer.

For det er visst nå jeg skal legge ut på en reise. En reise til mitt eget Selv.

Det var i hvert fall det han sa, fyren i resepsjonen på SwaSwara.

- Her på SwaSwara vil du oppleve en ny måte å leve på, sa han. Han hadde en beige kjortel og vannkjemmet hår og en smal, veltrimmet bart. Han snakket lavt, og engelsken hans var barokk og omhyggelig.

- Vi skal reise forbi sola, sa han.

- Forbi månen, forbi sanden på strendene. Gjennom yoga, meditasjon og aktiviteter i naturen vil du finne din indre rytme, din sjels musikk. Det er det SwaSwara betyr, men det visste du kanskje? SwaSwara - min egen rytme.

SwaSwara er siste tilskudd i en kjede indiske luksushoteller med merkelappen earth experience. Less is more, står det brosjyrene. The experiences are unbelievably pure.

Luksusen ligger i enkelheten. Høre suset fra havet. Meditere under banya-treet. Drikke saften fra en kokosnøtt. Studere sommerfuglene i gresset. Betale shitloads of rupier med kredittkort.

- Har du lukket øynene nå? spør Baiji.

- Puster du rolig? Da skal jeg helle noen varme, avslappende oljer over ryggen din.

Det blir kveld. Ei ku står med halsen strukket inn i Prema Restaurant.

- Hun kommer hver kveld ved solnedgang for å få chapati, sier Chinto og gir kua ei potetlefse.

- Du vil kanskje ha litt mat du også?

Han roper inn på kjøkkenet. Ber dem lage en masala dosa. Han snur seg tilbake og smiler.

- Visste du at et besøk til Gokarna er veldig bra for karmaen din, spør han.

- Ved å komme hit blir du frigjort fra hundre synder. Visstnok også hvis du har drept en bramin-prest.

Chinto smiler skjevt. Han ser på sin kone, trekker på skuldrene og sier:

- Det er i hvert fall det jeg har hørt.