PARIS (Dagbladet.no): Når du er ferdig med Eiffeltårnet, Montmartre og Sacre Coeur, og du har sett det typiske Paris, er det på tide å gå under jorda. Det gjorde vi.

I katakombene under den 14. bydel, ligger det skjelletter stablet i høyden. Det er over en kilometer med ganger, og stablene når oss til skuldrene. Noen steder er det også flere lag bakover. De døde er langt flere enn oss levende. Men sånn er det vel gjerne.

Kirkegården var full
Nettverket av katakomber er et resultat av at man trengte kalkstein til bygging. Men selv om hele byen har et nett av tunneler under seg, er det bare i enkelte steder at tomrom er fylt med skjelletter.

Det begynte i 1780, da byens største kirkegård, Saint Innocents, ble stengt. Den var full, og folk fryktet sykdomsspredning. I 1785 bestemte derfor myndighetene seg for å flytte de døde.

Tusenvis av bein ble fraktet til katakombene. Først ble de bare dumpet her, men etter hvert ble de ryddet i, og stablet. På veien gjennom de lange, trange gangene, slår det oss at noen har lagt sjela si i stablinga.

Enkelte steder er hodeskallene satt på rekke. De danner kors, eller sirkler. Og ved hver nye stabel, er en steinhelle med inskripsjoner. Her står det hvor de døde er hentet fra, i hvilken periode de ble flyttet, og en sjelden gang også hvordan de døde. 

For eksempel er det flere stabler med velkjente årstall. Tall som 1789 og 1792. Den franske revolusjonen gjorde sitt for å fylle tunnelene. Mens alle de andre gruppene fikk turen innom en kirkegård før de kom ned i katakombene, ble mange av de som døde under revolusjonen lagt her direkte.  

Dikt
Turen under jorda er litt ubehagelig, det kan vi ikke nekte for. Det er mørkt, klamt og tett. Og det er vått. Det drypper vann fra taket, og selv om dette selvfølgelig bare er vann, er det noe ekkelt ved det å se det dryppe på hodeskaller, og samtidig kjenne vann falle på sitt eget hode.

Det kan kanskje virke merkelig, å ville vandre blant skjeletter. Støtte seg på veggen, for så å se at det du la albuen på, faktisk var et skulderledd. Men det er noe merkelig pent ved det også. 

Som en gutt i sjuårsalderen sier idet han møter de første døde:

- Å, så vakkert det er!

Og det gir langt færre frysninger enn man skulle tenke seg. Det er på mange måter rolig og behagelig der nede. Og merkelig stille. Blant de døde henger det korte dikt og ord om døden.

Hvor er hun, døden? Alltid bak oss, eller i vente. Og ikke før er hun kommet, er hun borte.

Dessuten har dette vært en arbeidsplass i flere hundre år. Og det er mange tegn til det langs veien. Vi går forbi «Pukkverkarbeidernes fotbad», en grunnvannskilde arbeiderne laget til eget bruk. Og i det som nå kalles Port-Mahon-galleriet, står det skulpturer.

Langt nede under jorda satt arbeideren Décure og lagde miniatyrer av kjente byggverk. Port Mahon på Menorca kunne han gjenskape fordi han hadde kjempet under Ludvig den 15., og satt fengslet i Mahon under britisk fangenskap. 

Han påbegynte skulpturen i 1777 og ble ferdig i 1782.

Et besøk i katakombene er ikke bare skjeletter og død. Det er historie.