HUN SATT FORAN tv-en i en kjellerleilighet i Moskva. Den viste bilder av krigens grusomheter ikke langt unna henne, men hun hadde ingen tanker om å dra dit. Ikke hun, som var i Russland for å studere og ved siden av jobbet litt for Arbeiderbladet.

Men så bygget det seg noe opp i henne. En uro i kroppen. 

- Invasjonen i Tsjetsjenia var veldig fjern for meg, sier Åsne Seierstad. 

- Jeg dekket den ikke, og så reportasjene på tv uten at det angikk meg - inntil Arbeiderbladet ringte og spurte om jeg kunne forklare hva som skjedde der. Når jeg forteller om dette, må jeg alltid minne folk om at dette var i 1995, og vi hadde ikke Internett med den tilgangen på informasjon som vi har i dag. Jeg hadde russisk radio, tv og aviser, og selv om presseforholdene var mye bedre da enn nå under Putin, ga det en ensidig dekning.

Åsne følte raskt at det ikke ble mulig å dekke utviklingen fra Moskva.

Og hun kjente til journalister som reiste dit - og kom tilbake. Mens hun trasket rundt på samme sted.

- Var det vanskelig å bestemme seg for å reise?

- Når man skal ta et valg, velge mellom å gjøre noe eller ikke, så synes jeg det på en måte blir som en uro i kroppen. Kanskje tar man til slutt valget fordi man ikke vil ha den følelsen lenger? Jeg husker at jeg var på en joggetur tidlig om morgenen, langs Moskva- elva, og så tenkte jeg: Nei, jeg gjør det bare.

MEN HVORDAN gjør man det? Hvordan reiser man til en krigssone? Når alle er på vekk bort derfra, og fly og tog er innstilt?

- Jeg tenkte at det er jo fremdeles noen som reiser dit. Russiske soldater.

Åsne troppet opp i Forsvarsministeriet og ba om å få være med et fly.

- På den tiden var alt mulig, nå kommer man vel ikke nær bygningen engang. Offiseren jeg snakket med ville ikke at jeg skulle reise, men til slutt ga han meg en plass - og sa at han
håpet flyet dro uten meg.

På vei ut til flyplassen grytidlig neste morgen hadde hun fremdeles ikke bestemt seg, hun veide for og imot.

Men når hun kommer fram, så er hun ikke i tvil lenger. Heller ikke når hun ankommer Groznyj og møter to tyske journalister. De er likbleke, livredde, og sier «Dette er helvete på jord. Her kan ingen være».

Det hadde vært den enkleste ting i verden å snu og bli med flyet tilbake.

Få mennesker visste at hun var der, det var ingenting å tape.

- Det er vanskelig å forklare. Hvorfor jeg ble der, hvorfor jeg ble igjen i Bagdad, hvorfor jeg tar det ekstra skrittet over frontlinjen. Det er ikke ytre faktorer som presser, det er tvert imot en slags indre pil. Jeg kan ikke la være.

Hun tenker seg godt om.

- En følelse av å sitte med en vektskål. Jeg vet at jeg kan dø der - men jeg vet at jeg vil overleve. Journalistkolleger som har blitt drept i krigssoner, de har vel hatt den samme dødsforakten. Man vet at man kan dø, men tror det ikke. Man forholder seg uansett nært
til død i en krig. Den er rundt en overalt.

MØTET MED TSJETSJENIA  har hun skrevet om i boka «De krenkede». Den
inneholder historiene om menneskene hun møtte den gangen, mennesker hun fortalte om i artiklene hun sendte hjem, samt nye historier fra da hun oppsøkte gamle trakter i 2006 og
2007. 

- Som mitt første møte med krigen, i form av besøket på sykehuset hvor en leg kommer bort til meg og sier «Jeg skal vise deg hva krigen er». Hun tar meg med bort til en kvinne som ligger og skal føde. På vei til sykehuset ble mannen og hennes seks år gamle sønn
drept. Møtet med krig og død var et sjokk, og jeg hadde ingen å snakke med. Ingen redaksjon å ringe hjem til. Da jeg kom tilbake til Moskva, var jeg deprimert, alt virket så meningsløst, så grått - jeg tenkte at det virkelige livet var i de tsjetsjenske fjellene.

NÅR HUN TENKER  på det i etterkant, har den første reportasjen hun gjorde i
Tsjetsjenia blitt betegnende for hvordan hun har arbeidet seinere.

- At jeg ble værende hos en familie, skyldtes at jeg ikke turte å gå ut. Men når man henger seg på en enkeltperson eller en familie, så kan det gi veldig interessante historier.

- Skjønte du etterpå at det hadde vært en viktig reise?

- Nei, og det hadde ikke nødvendigvis blitt slik. Det har med verdensutviklingen i vår ungdomstid å gjøre, ting som skjedde seinere. Men jeg tror at dersom jeg ikke hadde reist til krigen i Tsjetsjenia, hadde jeg heller aldri kommet til å dekke andre kriger. Det var ikke noe som tiltalte meg i det hele tatt.

Tre år seinere jobbet jeg i Dagsrevyen, og Bjørn Hansen var helt i beit.

Han trengte noen som kunne være back-up i Makedonia for Odd Karsten Tveit, som var i Kosovo. Dette var rett før påske og ingen av de gamle traverne ville forandre ferieplanene. Jeg satt tilfeldigvis ved desken, Bjørn Hansen pekte på meg og sa - Åsne, du har vært i krigen før!

Og resten er historie.

For tida går Åsnes reiser til fredeligere steder, gjerne for å snakke om bøkene sine.

- Har du lyst til å reise til krigsområder igjen? 

- Jeg synes det er et vanskelig spørsmål å svare på. Det jeg kan si er at det ikke er aktuelt å reise noe som helst sted nå. Og jeg tenker at jeg heller ikke trenger å gjøre det samme hele livet, og heller ikke tøye grensene for mye. Kanskje har jeg brukt min porsjon flaks, kanskje skal jeg ikke tøye det lenger?