Da takker jeg for meg, her i suset fra skjermens blå skog av ord. Det var hyggelig å taste med dere.
Lars Saabye Christensen

Vi regner med å gå i studio i desember og at cd`en kommer ut ved påsketider 99. Samme besetning og med Bugge Wesseltoft som produsent. Sitat fra en låt: hvis jeg blir lenge borte/så lovte jeg å skrive/jeg er langt ifra død/ og jeg er nesten i live.

Det er egentlig vanskelig å peke på hva som er den direkte foranledningen for en historie. Men frisører har jo alltid interessert/inspirert meg. Forholdet mellom kunde og frisør er et slags taust kammerspill (den var jeg ganske heldig med) Og de fire historiene i samlinga er fire kammerspill.

Kanskje setningen både er sann og pessimistisk? Jeg vil heller si at den er sann og realistisk. Og i bunn og grunn optimistisk, hvis man ser lyst på det: det gjelder å bruke tida godt.

Disse romanene henger egentlig sammen (man kan gjerne se Beatles, Herman og Gutten...som en slags trilogi) Handlingen foregår i det samme miljøet, stort sett i samme tidsrom. Jeg har et litterært landskap som er nøye knyttet til min egen oppvekst (på sekstitallet i Oslo, Skillebekk) Jeg benytter ofte de samme scenene i forskjellige situasjoner og sammenhenger. Dessuten har jeg spilt på Frigg.

Film og bok er to forskjellige måter å fortelle den samme historien på. Det er "mindre plass" i en film, og filmen krever en annen slags logikk, derfor kommer tingene i en annerledes rekkefølge. Men hvis det finns et budskap i filmen, noe jeg mener det gjør, er det det samme budskapet som i romanen.

Jeg skriver ut fra den summen jeg har av erfaring, drømmer, kunnskap og språk.Altså er oppveksten viktig. Jeg har sagt at hovedpersonene mine er i slekt uten at de vet det selv, sannsynligvis er de fettere eller tremenninger. Humle, Herman og Karlsen og Grep er i bunn og grunn amatører alle sammen, og da mener jeg amatører i ordets beste betydning. De vil aldri bli kjøpt opp til proffspill i livet. De snubler for et godt ord og reiser seg for enda et godt ord. De har alle lest Obstfelder. De har en mistanke om at de har kommet til feil klode.

Jeg er imot å øke mengden av tilgjengelige russtoffer, for å si det slik. Jeg tror egentlig ikke at jeg er liberal. Jeg vil heller være realist. Tror jeg.

Det er egentlig vanskelig å svare på, men må jeg er svaret dette: diktsamlingen STEMPLER fra 1989, fordi den er den for meg nødvendigste boken jeg har skrevet og derfor den vanskeligste. Men jeg er jo ikke misfornøyd med de andre bøkene mine. Jeg har et godt forhold til de fleste hovedpersonene mine, men Christian Humle fra Amatøren står mitt hjerte nær, i og med han var den første. Han ryddet veien for Kim Karlsen, Herman, Jonatan Grep. Og meg.

Jeg har lest Carver og det er storartet og inspirerende, selvfølgelig. Ellers er Graham Green en gammel favoritt, og jeg har alltid lest ganske mye dansk litteratur, og Anders Bodelsen har skrevet/skriver strålende noveller.

1. Jeg likte norsk og utegym.
2. Å skrive er i grunnen det eneste jeg kan, når alt kommer til alt. Ellers skulle jeg gjerne vært arkeolog.
3. Ja, jeg har lest mange bøker. Skriving og lesing henger nøye sammen, tror jeg.
4. Jeg knyter mitt slips selv, når det røyner på.

I romanen JUBEL bruker jeg Vesterålen som geografisk arena. Men det er mest i diktene mine at Sortland/Vesterålen er synlig, f.eks DEN ANDRE SIDEN AV BLÅTT. Jeg skriver om tingene jeg ser, eller har sett. Og Vesterålens skyline kan jeg se uansett hvor jeg befinner meg. Hils Sortland!

Jeg har selv skrevet manuskriptet til denne forestillingen (på Oslo Nye Teater, i februar 99) Og komponisten Nils Olaf Dolven har laget musikken og sammen har vi også lagd en mengde låter som skal være med. Kim Karlsen har jo en selsom teateropplevelse i romanen, en slags nær døden-opplevelse. Så han ligger i hardtrening. Dessuten er faktisk det meste nytt, altså nye scener, ny dialog osv. Jeg håper det blir en vindskeiv, poetisk og morsom forestilling.

Jeg syns hvalkjøtt er godt, havets indrefilet. Men jeg har ikke sluk med meg i dag. Jeg har aldri fått ødemarktillegg for diktene mine. Og jeg har kommet hjem fra New York forlengst og sovet ut, men det er alltid en jetlag i sjelens kalender. Nei, jeg kan ikke huske å ha svart på noe lignende. Men nå har jeg det.

Gutta er spredd for alle vinder, som store, slitne fugler.

Jeg lurer også egentlig på hvem Kim Karlsen er. Derfor ble BEATLES så tjukk og derfor skrev jeg BLY. Han er ikke meg, men han er en del av meg. Han gjør ting jeg gjerne skulle gjort, og ting jeg helst ville sluppet å gjøre. Men jeg deler Kim Karlsens synsvinkel på omgivelsene, menneskene, livet i sin store alminnelighet. Vi ler av de samme tingene.

Kanskje det. Jo, jeg er en urban person som er vokst opp i Oslo og har bodd 15 år i Vesterålen. Med andre ord, en urban person som er ganske glad i horisont, himmel og fjell.

Ja, jeg identifiserte meg med hovedpersonen, men romanen er ikke selvbiografisk i vanlig forstand. Jeg brukte min egen oppvekst, dvs. miljøet,musikken, gatene, skolene, som ramme rundt fortellingen. Det er helt klart den romanen som ligger nærmest opp til mitt eget liv. Men det aller meste er diktning. Og noe har skjedd.

Du burde ihvertfall ikke sendt manuset til flere forlag. Tre er egentlig to for mye. Det er vanlig at man sender til ett forlag av gangen, men selvfølgelig ikke ulovlig å sende til flere, men da bør man opplyse om dette i følgebrevet. Og hvis du syns det går urimelig lenge uten å høre noe (f.eks. mer enn seks uker) kan du ganske enkelt ringe til forlaget. Men det beste du kan gjøre mens du venter er å skrive en ny bok.

Der hadde jeg flaks. Jeg har allerede byttet ut skrivemaskinen, i alle fall satt den i et hjørne, og i to uker har jeg skrevet på PC. Det hadde jeg aldri trodd og mine venner er dypt bekymret. Så jeg og skrivemaskinen er separert og jeg ser ikke bort fra at den ender i skilsmisse. Men jeg har fremdeles hemmelige stevnemøter med blyantene mine.

Med hånden på hjertet: jeg tenker ikke på opplag og lesere og kritikker osv når jeg skriver. Jeg prøver mest mulig å tenke på historien jeg skriver og være ærlig overfor den. Det vil si meg selv. Men som Jonatan Grep i Jubel vil jeg gjerne bli likt, for å si det slik. Jeg skriver bøker som jeg selv har lyst til å lese og håper at leseren har like god, eller dårlig, smak som meg.

Med hånden på hjertet: jeg tenker ikke på opplag og lesere og kritikker osv når jeg skriver. Jeg prøver mest mulig å tenke på historien jeg skriver og være ærlig overfor den. Det vil si meg selv. Men som Jonatan Grep i Jubel vil jeg gjerne bli likt, for å si det slik. Jeg skriver bøker som jeg selv har lyst til å lese og håper at leseren har like god, eller dårlig, smak som meg.