Litteraturviteren Eivind Tjønneland mener at problemet med 90-tallsforfatterne er at disse forfatterne ikke går inn i årsakene og forutsetningene for meningstapet og tomheten.
- De går ikke inn i begjæret, seksualiteten, aggresjonen.
Tjønneland mener at det store spørsmålet for 90-tallslitteraturen er «Hvordan erstatte meningstapet?» og trekker fram melankoli, teologi, naivisme og tilbaketrekning som forfatternes typiske svar.
 «Typisk 90-talls:» Erlend Loe |
|
- Loe roter seg bort i naivisme
Tjønneland mener at det mest tidstypiske alternativet er Erlend Loes naivisme, med «Naiv.Super» og Robinson-ekspedisjonen som typiske eksempler på hva Tjønneland kaller «rein, naiv harmoni.» Nettopp denne manglende interessen for konfrontasjon er det Tjønneland ønsker å kritisere Loe for.
- Loes naivisme har sine klare grenser, og gjør det umulig å kjøre fram kritikk.
Modig Knausgård
 Modig: Karl Ove Knausgård |
| Alle fotos: SCANPIX |
Tjønneland peker også på hva kan kaller «kroppshysterisk show-off-seksualitet» i litteraturen.
- Når man skriver om seksualitet, er det bare negativt. Det handler om sjølplaging, vold, incest, og faenskap.
Karl Ove Knausgård skriver seg inn i denne såkalte kulturmasochismen med «Ute av Verden,» der hovedpersonen er en «pedofil masochist.» Likevel roser Tjønneland Knausgård for at han i alle fall tør å ta opp konflikter.
Fra flere hold påpekes det at dette meningstapet ikke bare kan tilskrives litteraturen, men at det også forkommer i resten av kulturen.
Hva mener du? Er du enig med Tjønneland om at litteratur bør være problemorientert? Eller er det visse tema litteraturen ikke bør ta opp? Er Loes naivistiske prosjekt mislykket?
Les mer:
Jan Kjærstad føler seg truffet, men ønsker utspillet velkommen.
Les intervjuet med Eivind Tjønneland.
I Salon finner du en diskusjon om meningstap i kulturen generelt.