Hvordan ble Wergeland forfatter?
Da han var 9 år gammel stilte han med et par kofferter fulle av manus. Han var forfatter! Dikter ble han først ti år senere fordi han var så grenseløst fortvilt: den elskede ville ikke vite av ham, hun avskydde ham. Han ble grenseløst deprimert og sikker på at livet var forbi for hans vedkommende. Derfor forsøkte han også selv å ta det – men sank bare dypere inn i depresjonen som varte i måneder. Så var det at han begynte å dikte om sin ulykke – og det hjalp. «Jeg fant et emne passende å behandle – jeg grep det med interesse – og gjorde det med lyst». Diktningen ble redningen. Dette å ville gi «dikteriske fremstillinger av det høyere og sannere liv» – det var det som frelste ham fra underganger, og gjorde ham til dikter.

Hans største leseropplevelse.
Selv sier han det var Bibelen og Homer. Og Schiller og Oehlenschlager. Så kom Shakespeare inn i hans liv, og da var han solgt :alt annet ble matt og middelmådig. Shakespeare ble den eneste lesning gjennom lang tid – særlig Julius Cæsar, Macbeth og Romeo og Julie. Og lyrikken, ikke minst.

Hans litterære forbilder.
Essaias Tegner var nok et av de viktigste i hans ungdom ved siden av Shakespeare. Senere ble tyskeren Klopstock og dansken Johs. Ewald forbilder. Men Wergelands originalitet var så sterk at han vokste forbildene av seg etter hvert.

Hvordan likte han å jobbe?
Han arbeidet lidenskapelig med førsteutkastene når inspirasjonen var over ham. Oftest ute i den fri natur. Under store trær (som han elsket), ved en blomstereng, ved en perlende bekke eller på en øde fjellvidde. Men han trivdes også godt med å jobbe med dikt på kafe eller restaurant – da fikk han et så fraværende og fjernt utrykk at folk trodde han var syk. Sine siste ( og beste ( dikt skrev han jo på sykeleiet. Men han likte selvsagt ikke dette oppholdsstedet. Han fortrakk å kreke seg bort til skrivebordet eller ut på altanen. Der rablet han ned utkastene til slike dikt som «Til Foraaret» og «Til min gyldenlak».