Garborg var så utrolig mangfoldig. Han kunne skrive skarpe essays og sosialkritiske artikler som journalist og redaktør, han var mester for det store dramaet Læraren og for den naturalistiske romanen Fred, for den «dekadente» dagbokromanen Trætte Mænd, og for den vakre og spennende diktsyklusen Haugtussa hvor lyrikeren Garborg kommer sterkt til syne.

1. Hvordan ble han forfatter?
Arne (døpt Aadne) Garborg vokste opp i et strengt religiøst hjem og fikk ikke lov til å lese annet enn Bibelen, salmebok og katekisme. Men Arne var «boksjuk fødd» ( som han selv sa) og greide rett og slett ikke la være å lese, noe han lærte seg allerede som 4-åring. Begynte på skolen da han var 6, og ble et skikkelig skolelys. Fra han var 7-8 år gammel fikk han lånt til seg bøker og smugleste dem på kammerset. Der lå han på kne foran en stor kiste og leste den ene boka etter den andre. Når han hørte faren kom, puttet han lynrapt boka ned i kista og lot som han leste i Bibelen.
Han slukte alle de forbudte bøkene: Romaner, sagaer, gude- og heltesagn, Tusen og en Natt, Shakespeare, Holberg, Bjørnson, Ibsen… Han elsket Brand og Peer Gynt og ble i det hele tatt en stor Ibsen-fan.
Han sier selv i Knudaheibrev (1904) «I Åra kringom Konfirmasjonen samla Draumane mine seg meir og meir om det som då var det gildaste i Landet: Eg vilde vera Diktar» Så en kan jo si at han ble forfatter fordi han elsket diktning over alt på jord. Dette var føde for sjelen, u-unnværlig som luften han åndet inn. Det satt ham i blodet fra første bevisste stund. Det var drømmen, og den ble virkeliggjort: Han ble journalist, han ble forfatter, lyriker – han ble en stor dikter!

2. Hva var hans største leseropplevelse?
Ingen tvil: Det var bøkene han slukte som gutt. De forbudte bøkene.(se for øvrig ovenfor, under første spørsmål)
Kanskje særlig Brand av Ibsen var en fantastisk leseropplevelse, et verk han kom tilbake til igjen og igjen. Det var idealismen i verket, ideen, hele skrivemåten som fascinerte ham og gjorde ham «galin» som han sier i Knudaheibrev.

3. Hvem var hans litterære forbilde?
Han hadde nok mange forbilder – Ibsen var en av dem, og kanskje det viktigste. Ivar Aasen og A.O. Vinje var de forfatterne han så mest opp til når det gjaldt selve språkformen. Han følte at det var deres landsmål (senere nynorsk) som lå tettest opp til den målformen han selv ville bruke. Etter hvert behersket han og brukte han landsmålet og visste at den var det riktigste for hans språkfølelse og lynne. Diktsyklusen Haugtussa (1895) er utenkelig på dansk-norsk som i hans tid var den vanligste språkformen.
I Haugtussa gir han et uforglemmelig portrett av den synske Veslemøy, og diktet hvor han beskriver henne, kunne like gjerne være et selvportrett:

Ho er mager og mørk og mjå
med brune og reine drag
og augo djupe og grå
og stillsleg, drøymande lag.
Det er som det halvt om halvt
låg ein svevn over heile ho;
i rørsle, tale og alt
ho hev denne døyvde ro.

Under panna fager, men låg
lyser augo som attom eim;
det er som dei stirande såg
langt inn i ein annan heim.
(…..)
(les hele diktet Veslemøy i «Haugtussa»)

4. Hvordan likte han å jobbe?
Som det å lese, så var det å skrive hele hans trang, hele hans livsgjerning.. Han skrev hele sitt liv. Fra han var 12-13, til et par uker før han døde, 70 år gammel. Han begynte som redaktør, for sitt eget håndskrevne blad. Og som journalist fortsatte han, i mange år. Han startet «Lærerstandens Avis», hadde sitt eget trykkeri og var både «Bladstyrar og Setjargut» på samme tid. Som knapt 21-åring var han redaktør også for «Tvedestrandposten»! Både som journalist og dikter var han stadig opptatt av aktuelle hendelser når det gjaldt nasjonale, politiske og kulturelle spørsmål. Han var altså engasjert når han skrev, det var om emner han brant for.
Han etterlot seg også en utrolig stor produksjon. Foruten han skjønnlitterære bøker – 16 i alt – (lenke til bokliste her) har vi etter ham følgende skriftstykker:
1.400 brev, 6 tjukke trykte dagbøker, en rekke tidkrevende oversettelser, samt 2000 artikler, essays og innlegg i aviser og tidsskrifter.

Å skrive poesi og prosa var hele hans liv.

«Han skrev med sitt hjerteblod» uttalte en av hans beundrere.