Hennes største leseropplevelse.
Ragnhild Jølsen leste noe - men ikke mye - samtidslitteratur, hun har ikke fremhevet bestemte forfattere. De viktigste leseropplevelsene hennes var nok eldre litteratur, først og fremst Bibelen og historiske fortellinger med et opphøyet språk. Shakespeare, Boccaccio og Rabelais, samt Selma Lagerløf, Trygve Andersen og H.C. Andersen, er sentrale. Ragnhild Jølsen vokste opp i et miljø der den levende fortellerkunst var viktig, med sagn, myter og eventyr, dette stoffet samlet hun inn og skrev ned. Fordi hun var så knyttet til stedet der hun vokste opp, med gården, slekten og naturen, ble også historiene om levd liv vesentlige.

Hennes litterære forbilder.
Ragnhild Jølsen var påvirket av både muntlige og skriftlige fortellinger, men hun har ikke uttalt seg om forbilder. Hun beundret dem som fortalte dyptloddende historier og var i besittelse av noe hun kalte «dikterisk hukommelse», det var en slags sjelelig klarsynthet som var uavhengig av tid og sted. Dette fremhevet hun da hun skrev om forfatteren Niels Hoffmeijer, han forente et intenst ide-innhold med et «høitidsfullt, skjønt sprog.» Når Jølsen skrev selv var det viktigste å være tro mot stoffet, da kom naturlig det språket som hørte til fortellingen, men hun var selvfølgelig usikker i begynnelsen. Hun henvendte seg til forfatteren Hans Kinck og ba ham lese manuskriptet til hennes første roman, da boken kom ut var det en anmelder som trodde at han var den egentlige forfatteren. Fordi Ragnhild Jølsens stoff var så «farlig» (om seksualitet) og hennes stil så sikker, mente flere anmeldere at romanen måtte være skrevet av en mann.

Hvordan likte hun å jobbe?
Ragnhild Jølsen slet med arbeidet, hun stilte høye krav til seg selv som forfatter. Samtidig bar hun på så mye stoff som hun måtte videreformidle, som om hun sto i gjeld til slekten og kulturen hun vokste opp i. Derfor var det ikke bare morsomt, men også en byrde som var forbundet med hennes eget følelsesliv som var komplisert. Hun trivdes best hjemme i Enebakk, med skogen rundt seg, da kunne hun glede seg veldig over arbeidet. Når familien mistet gården, som de hadde eid i mange generasjoner, ble dette en dramatisk sorgprosess som Jølsen brukte da hun skrev sin andre roman. Hun reiste på noen utenlandsturer, men klarte ikke å arbeide ordentlig, hun følte seg fremmed og usikker andre steder.