HOLDER MASKA: Calle har et sjeldent talent for deadpan-humor og leverer gjerne absurde replikker med stramt ansikt. I gymnastida var derimot Jim Carrey helten.Foto: Lars Myhren Holand
HOLDER MASKA: Calle har et sjeldent talent for deadpan-humor og leverer gjerne absurde replikker med stramt ansikt. I gymnastida var derimot Jim Carrey helten.Foto: Lars Myhren HolandVis mer

Pendelen

Det er ikke sånn at Calle Hellevang-Larsen (33) flykter fra voksenlivet. Han har bare et litt anstrengt forhold til hoteller, Geilo og hagearbeid.

I BILEN MOT OSLO FALLER regnet mot ruta.

Bilkøen foran Calle Hellevang-Larsen snirkler seg stadig litt videre, men aldri kjapt nok. Foruten folkene som gjorde veiovergangsmannen på trafikkskilter kjønnsnøytral («tenk, voksne mennesker som sitter og snakker seriøst i planleggingsmøter om at «dette må det bli en slutt på») og pønkere («en stor andel av dem vet ikke hva de demonstrerer mot») er det få ting som gjør ham mer grinete enn å være fanget i denne tregtbuktende slangen av underpresterende pendlermotorer flere ganger om dagen.

- Jeg skjønner ikke at det ikke er mer opprør, at folk ikke marsjerer ut av bilene sine og ned til Stortinget og krever en slutt på det tullet der. Det å kaste bort hele livet på å sitte som kveg?... Akkurat når man sitter her kommer man ikke på en eneste god ting med å bo der ute.

«DER UTE» ER ASKER. I Asker står en tomannsbolig og inni står en trapp. Ved foten av trappa ligger kofferten Calle har levd i den siste måneden.

Han er en populær mann om dagen, og har tungt for å si nei til ting. Trioen Raske Menn lever i beste velgående, samtidig som sidekick-rollen i talkshowet til Ylvis jevnlig plasserer ham hjemme i stua til flere hundre tusen nordmenn. Jobben tar ham mellom Asker og Oslo og Bergen flere ganger i uka. Calle titter ned på innholdet i kofferten sin, konstaterer:

- Klær, C-vitaminer og ei bok av Harald Eia er alt du trenger.

Oppi trappa står en stjernekikkert. Den har han brukt to ganger. Trommehobbyen varte et par måneder. Interessene hans har gått litt i bølger.

EGENTLIG SKULLE CALLE BLI fotballspiller, var den typen fyr lilleputtspillerne i Fana håpa å få på laget. Pappa Frode Larsen hadde spilt på Brann og landslaget. Forbildene inkluderte Maradona og dansken Jan Mølby, «litt sånn overvektig, men med veldig øye for pasningsspill». Det varte til 16-årsalderen, da Calle dro på Dana Cup i Danmark, ble kjempefull, spydde i en busk og ble ferska av en hjelpetrener.

- Det medførte brev hjem og utestengelse i syv kamper. Det syntes jeg bare var så tåpelig at... En ting var at jeg ikke var den eneste som drakk, alle gjorde det. Og så begynte fotball å bli mer og mer seriøst. Plutselig besto treninga av å løpe mellom kjegler i stedet for å spille fotball. Det klarte jeg ikke helt å slå meg til ro med.

Han bestemte seg for å bli marinbiolog, men hadde ikke karakterene. Dermed ble han marintelegrafist i stedet, satt inne i et fjell og mottok svake signaler med kodede meldinger fra marinejegere.

- Jeg kan morse hva som helst. En fin ting med morse er at det ikke skal så veldig mye teknologi til, så jeg venter på at mobilnettet og satellittene i verdensrommet går til helvete. Da kommer jeg til å være den store helten.

ETTER FØRSTEGANGSTJENESTEN mønstret han på KNM Trondheim. Selv om teaterinteressen hadde våknet i gymnastida (han digga skoleteater, men turte ikke si det til black metal-kompisene) så det ut til at militæret skulle bli karrieren hans. Men, så dro en kollega på fregatten ham til side.

- Han sa: «Vet du hva, Carl Fredrik,» - som er mitt egentlige navn — «det er et eller annet rart med deg, så du må prøve dette. Så slipper du å sitte som meg, femti, og angre bittert på at du aldri prøvde».

Så han sluttet i militæret og startet Raske Menn i 2003 sammen med Anders Hoff og Øyvind Rafto, den foreløpig eneste jobben han ennå ikke har gått lei av. Det vil si, han dukker kanskje ikke alltid opp på forretningsmøtene deres.

- Jeg er helt udugelig på de tingene. Det administrative. Man kan bli fysisk uvel av en del situasjoner, og det der er en av de situasjonene. Diskutere økonomi og PR-strategi... wæh! Det er jo kjempekjedelig.

HAN ER KJENT SOM en notorisk forseintkommer, uten at han helt vet hvorfor. Én forklaring er 90x90-bordet i stua. Han kjøpte det brukt på nett og skulle plukke det opp på vei til en eventjobb, men fikk problemer med å få det inn i bilen.

Foto: Lars Myhren Holand Vis mer

- Jeg skulle kjøpe et 60x60-bord men hun distré personen som hadde målt det opp hadde tydeligvis lest tallene omvendt. Jeg måtte ta av platene, sto oppe ved Sinsen et sted i regnet og skrudde. Men det er en av de mer gyldige grunnene. Verre er det når jeg bare ikke orker å stresse.

Ikke sånn å forstå at Calle er lat. Kun 15 forestillinger gjenstår av en showsuksess Raske Menn har gjort i to år, men fortsatt pusser Calle videre på sketsjene. Kollegene beskriver ham som snill og samvittighetsfull, og det smitter over på humoren. Han lager heller en vits om en stol enn å parodiere en kjendis, føler det er slemt å gjøre narr av folk.

Apropos stoler: Da Raske Menn hadde nachspiel i øverste etasje av hotellet Seilet i Molde, endte Calle opp med å kaste ut et par stoler i barokk stil fra terrassen og ned i vannet.

- Du ville være rockestjerne?

- He-he. Hotellrommet ba om det, egentlig. Jeg tror det er en trang alle mennesker har. Grunnen til at rockestjerner gjør det er at de...

- ... har råd?

- Ja, og er veldig beruset. Enten på heroin eller veldig fulle. Vi var veldig fulle. Da de oppdaget det sa ikke hotelldirektøren at det var dumt, han var mer sånn «hvorfor kasta dere ikke ut tv-en i stedet? Den er mye billigere».

HAN HAR EN VISS AVERSJON mot hoteller. I 2005 bodde Calle fortsatt i Bergen, men spilte så mange forestillinger i hovedstaden at han endte opp med nærmere 200 hotelldøgn på Edderkoppen.

- Jeg var så jævlig lei av å bo på hotell, det er jo helt grusomt. Følelsen av at du er på besøk. Alle de fremmede folkene når du skal ned å spise frokost. Hotellmaten som alltid smaker det samme, med squash og rødløk i alle retter. Du begynner å savne sånne ting som å gå ut med søppelet, det er helt merkelig.

Dette var likevel ikke det som slet mest på Calle.

- Ikke noe vondt om Tom Sterri, men hele rommet var kledd med bilder av ham i gøyale positurer og kostymer. Jeg ble så lei at jeg hengte håndklær over dem på slutten. En ting er å bo i et rom fullt av Tom Sterri-bilder, en annen ting er å onanere i et rom fullt av Tom Sterri-bilder.

Etter å ha kjøpt en leilighet i Pilestredet Park usett («hotellet og Tom Sterri pustet meg i nakken») endte han altså opp med dette huset i Asker for et par år siden.

- Så nå sitter jeg og føler at dette egentlig er litt som når du kjører fra Oslo til Bergen ... har du gjort det noen gang?

- Ja.

- Så kommer du til Geilo og så angrer du som faen. Jeg skal flytte tilbake til sentrum nå.

- Hvorfor kom du ut hit i utgangspunktet?

- Det var en slags romantisk vrangforestilling. Jeg tenkte liksom ikke på baksiden av medaljen. Alt som skal holdes ved like. All hagejobbingen.

- Det er veldig voksent.

- Veldig voksent. Og det er jo fint, jeg skjønner at folk gjør det, men følte ikke at det var helt meg. Ennå. Det tar så mye tid, alt sammen. Nå har vi malt hele huset, pusset opp badet, pusset opp gangen. Hagen så jo helt jævlig ut, så det eneste jeg har gjort i sommer er å jobbe der. Jeg lærte mye om busker og planter. Hvordan de trives, hvilken jord man skal bruke, hvordan man skal gjødsle. Det var ganske fett.

CALLE DELER HUSET MED kjæresten Kaja. Første gang han møtte henne var på byen i Stavanger. Hun kom bort og sa: «Jeg synes ikke du er noe morsom».

- Så sa vel jeg «ok, synd for deg» eller «fint for deg» eller noe sånt. Det balla på seg. Vi har bodd sammen i tre år nå, men hun synes fortsatt ikke jeg er noe morsom. Friksjon skaper spenning, kanskje? Vi er forelsket og glade i hverandre.

Friksjon var det også da han brøt isen med sin framtidige bestekompis ved å slå ham i ansiktet.

- Det var 17. mai i Bergen, jeg var 15—16 og han var 13. Jeg og en kamerat satt på bussen, så satt han med en kamerat og smattet på noen seigmenn. Smatting er noe av det jævligste, så jeg ba ham holde kjeft og lukke munnen. De begynte å kaste seigmenn og selvfølgelig smatte mer. Jeg ble like-før-du-eksploderer-irritert, så rett før jeg gikk av bussen bare fyrte jeg til ham. Så traff jeg ham igjen på Fana skoleteater. Det er min beste venn i dag.

CALLE TENNER EN SIGARETT og røyker den i peisen. Ved siden av røyter katta Penny. Han ville at den skulle hete Morfar, men lot datteren Sine (5) bestemme.

Hun bor med moren, ekskjæresten, i Grimstad. Calle har henne så ofte han kan, vanligvis ei uke i måneden.

- Da kan jeg ta henne med på kino, på teater og kjøpe en litt for stor gave i lekebutikken. Jeg får utrolig dårlig samvittighet når jeg får igjen min datter og ser at hun har vokst omtrent 10 centimeter og forandret hele ordforrådet sitt, forteller om ting hun har gjort og opplevd. Jeg merker det treffer meg mer i hjertet enn noe annet. Det tror jeg ganske mange pappaer opplever.

Bilen fortsetter å kravle mot Oslo og kontoret, hvor han skal stirre i veggen og klekke ut ideer. Denne evige pendlingen. Masse utålmodig liv som kastes bort. I løpet av en uke har han benyttet både tog, buss og bil for å forflytte seg mellom hovedstaden og vestlandshovedstaden.

Calle, som pakket fallskjermen selv og gjorde fem fallskjermhopp i militæret, begynner å få flyskrekk.

- Jeg tenker mye mer over muligheten for å falle ned fra et fly nå enn før. Jeg har ikke peil på om det fordi jeg begynner å bli eldre eller om det er mer som står på spill. Jeg har ikke rukket å sette meg inn i materien, men har en teori om at det er fordi jeg er så sliten om dagen at den følelsen er mer tilgjengelig.

Altså, han klager ikke. Det går utrolig bra om dagen og han føler seg svært heldig med livet sitt. Men:

- Når jeg har en opptur, da må det komme en eller annen downside med hele greiene snart.

NYTT MAGASIN: Dette intervjuet er hentet fra dagens Dagbladet FREDAG. Vis mer